Skip to content

Bokomtale: Gone girl

august 9, 2013

Tittel: Gone girl

Norsk tilltel : Flink pike

Forfatter: Gillian Flynn

Forlag: Crown Publishing , Font forlag

Jeg sliter litt. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg synes om Gone girl, for det vet jeg. Jeg sliter fordi jeg ikke finner en god måte å beskrive boka på, uten å røpe sentrale ting i handlingen.

Det er mye jeg gjerne skulle sagt, som jeg bare må la ligge. Plottet i Gone girl henger nemlig relativt tett sammen med de litterære virkemidlene og handlingen for øvrig, samtidig som det er nettopp plottet som hever boka til et høyere nivå enn det meste. Derfor er det vanskelig å si noe meningsfylt uten å røpe ting du som leser sannsynligvis vil ønske å få presentert av forfatteren selv, slik hun har tenkt det. Faktisk er den aller viktigste enkeltopplysningen i handlingen rett og slett et litterært virkemiddel. Tygg litt på den …

La meg starte med det enkleste: Gone girl har fått gode kritikker og det er fortjent. Det er rett og slett en bra bok. Ingvar Ambjørnsen skriver i sin omtale av boka at dersom man bare skal lese én krimbok i år, så les denne. Jeg er ikke riktig så euforisk som Ambjørnsen, men dersom du har gått lei av platte krimhistorier med svakt språk og stereotype personskildringer, og ønsker å lese en historie hvor det litterære ikke står tilbake for annen type litteratur, så kan du trygt begynne med Gillian Flynns siste bok.

Du finner ingen alkoholisert privatdetektiv som løser krimgåten mens han banker torpedoer på steroider og motvillig lar seg forføre av den mystiske blondinen som dukket vettskremt opp på kontoret hans en regntung høstkveld. Derimot finner du et obskurt sinn som med utspekulert tålmodighet har kokt sammen en intrikat og ondskapsfull plan som settes ut i livet med perfeksjonistisk detaljkontroll. – Så kan du få gjette om jeg snakker om antagonisten eller forfatteren …

Gone girl er på mange måter trygt plantet i gode krimtradisjoner hva gjelder plott, karakterer og handling. Det er ikke noen genuin originalitet i den forstand at jeg følte at noe lignende har jeg aldri lest før. Som alle andre forfattere har hun plenty av elementer som man finner igjen i andre historier. Det som gjør boka så forbasket bra, er imidlertid at Flynn så til de grader behersker sjangeren og virkemidlene. Godt, fargerikt og til dels lekent språk, gode personskildringer, intrikat plott hvor man hele veien får nye hint og ledetråder. Ja, og så har hun det lille ekstra. Det obskure som gjør det spesielt.

Ganske nøyaktig halvveis – da historien, karakterene og plottet sitter spikret – tar hun sats. Gillian Flynn gir sin egen historie et dytt og sender den utover kanten av stupet. Flynn brekker malen for boka si i to, sparker meg på leggen og sier «Hey, do you want to play?». Jeg smiler og retter meg opp. Nå begynner det å bli artig. Når alt er i fritt fall, er det bare ett spørsmål som gjelder: Lander vi stødig?

Forfatteren tar en sjanse. Hun bygger opp historien sin møysommelig og stødig. Tradisjonelt om du vil. Så bryter hun med tradisjoner og forventninger på mer enn én måte. Historien tilføres en ny dimensjon og et nytt liv. Leseren må tenke nytt. Det er «make or break» med risiko for å miste både forlag og leser. Men Gillian Flynn skriver med så mye autoritet, stil og dyktighet at man blir med hele veien ned. Og ja; hun lander stødig, om enn et godt stykke unna der jeg hadde sett for meg nedslaget.

I Kindleversjonen av boka følger det med et intervju med forfatteren. Jeg er ambivalent i forhold til slike intervjuer fordi jeg ofte får anti- og sympatier med forfatteren, istedenfor forfatterskapet. Person og fortelling er tross alt to helt forskjellige ting og det er dumt om tanker om forfatteren smitter over på papiret. Jeg aner strengt talt ikke hvorfor, men litt av glansen falmet da jeg leste intervjuet med Flynn. Ikke at det var noe spesielt hun sa eller ikke sa. Kanskje hun bare var litt annerledes enn jeg hadde sett for meg at hun skulle være? Jeg vet som sagt ikke, men det var noe der som skurret litt. Jeg prøver å glemme det, men én ting bet jeg meg merke i. Gillian Flynn forteller at hun har en forfatterhule i kjelleren. Da hun var ferdig med plottet så veggene ut som man forventer hos en gal seriemorder – gule lapper, notater, tråder og piler over alt. Etter å ha lest boka hennes kan jeg levende se for meg akkurat det. – Jeg tror det er greit at hun fikk utløp for sine indre tanker ved å bli forfatter, for å si det slik.

Handlilngen i Gone girl er lagt til den amerikanske sydstaten Missouri ved Mississippielven. Ekteparet Nick og Amy Dunne har blitt truffet hardt av finanskrisen i 2008. Da Nicks mor blir syk, samtidig som finansene knaker under det unge paret, forlater de sitt hippe liv i New York til fordel for den trauste byen North Carthage hvor Nick vokste opp.

På parets femte bryllupsdag begynner dramatikken. Til bryllupsdagen pleier Amy å lage en rebus hvor Nick må gjette små gåter og følge spor rundt i byen for å finne gaven hun har kjøpt til ham. Det er en tradisjon som Nick misliker. Som menn flest er han dårlig til å huske de små tingene som kona synes er viktig og han trår stadig feil, til Amys økende frustrasjon. Det som er ment som en hyggelig markering har en lei tendens til å ende i krangel. Denne bryllupsdagen blir imidlertid annerledes. Mens Nick er på jobb på puben han har åpnet sammen med sin tvillingsøster, forsvinner Amy sporløst fra parets hjem. Inngangsdøra står åpen, den vanligvis hjelpeløse innekatten er overlatt til seg selv på trappeavsatsen og stua bærer preg av fysiske tumulter.

Politiet finner flere mistenkelige forhold i huset og media kaster seg snart over saken. Amy er nemlig ikke en hvilken som helst jente. Foreldrene hennes er et suksessfullt forfatterpar som står bak den populære barnebokserien «Amazing Amy» hvor deres egen datter er rollefigur for hovedpersonen. Det er som om Frøken detektiv eller Pippi Langstrømpe har blitt borte. Saken kompliseres av Amys kjendisstatus. Hun har tidligere opplevd smågale forfølgere og i kjølevannet av forsvinningen dukker det opp en kvinne fra nabolaget som åpent anklager Nick for å ha drept kona si. Kvinnen hevder å være Amys beste venninne, på tross av at Nick kun har sett dem sammen én gang og at Amy aldri har snakket positivt om henne.

På Amy og Nicks soverom finner politiet den første oppgaven som Amy har laget i årets rebus til Nick. Mens Nick forsøker å løse rebusen kommer han stadig nærmere Amys siste bevegelser. Dette fører han også nærmere en hemmelighet som skal vise seg å være helt avgjørende for å finne ut hva som har skjedd med henne – og hvorfor.

Samtidig peker flere av politiets funn i retning av at Nick har drept Amy. Det er bare det at politiet ikke kan finne noe lik. Mens politi og lokalbefolkning går manngard rører mediene så godt de kan i gryta. Grøten legger seg stadig tykkere rundt anklene til Nick.

I den første halvdelen av boka veksler Nick og Amy på å fortelle historien i noe som er en slags krimvariant av Grabben i graven brevid, eller He said, She said, som forfatteren selv bruker som en liten referanse mot slutten av boka.

De to ulike fortellingene beveger seg til tider inn i chick lit-sjangeren. Observasjonene er gode, det er godt skrevet og det er lett å kjenne igjen hvordan mann og kvinner forholder seg ulikt til de samme hendelsene. Men selv om boka innimellom er en småfascinerende gjengivelse av hvor ulike kvinner og menn til tider er, er jeg ikke så veldig glad i den evigvarende kampen om «sannheten» som så ofte utkjempes mellom kjønnene. Jeg kjenner at jeg blir litt lei av «stakkars meg / dumme den andre» når mann og kvinne, Mars og Venus skal utgreies for n’te gang. I Gone girl står imidlertid de to fortellingene helt sentralt i mysteriet om Amys forsvinning. Man mer enn aner at løsningen ligger et sted i ulikhetene mellom Amy og Nicks beskrivelser. Det er med andre ord god grunn til å være en våken leser.

Begge fortellingene er skrevet i jeg-form. Nick forteller «real-time» og Amys stemme bæres av hennes dagbok – en dagbok politiet ennå ikke har funnet … Amy tar oss først syv år tilbake i tid, til den lykkelige forelskelsen og det gode livet i New York. Nicks fortellerstemme er mørkere. Han snakker om tøffe finansielle tider og et ekteskap under press. Etter hvert som Amy nærmer seg ‘nåtid’, ser man tydelig at også hun endrer seg til det mørkere. Litt etter litt avslører hun en snikende følelse av frustrasjoner og en hjelpeløs livssituasjon. Hun forteller om stadig større oppofrelser for å redde ekteskapet og kjærligheten til Nick. Gradvis dukker også redselen opp i Amys fortelling. På de siste sidene i dagboken skriver hun at hun er redd for å bli drept. Hun navngir den hun er redd for og skriver at ‘dersom jeg forsvinner og dere finner denne dagboken, så vet dere hva som har skjedd.’

Men blir dagboken funnet?

Det er blitt sagt at Gone girl inneholder alt. Den omtales som årets krimbok i 2012 og den kalles krimverdenens svar på Fifty shades, bare bedre. Boka har toppet salgslistene og hyllesten er så unison at det i seg selv er grunn til å være skeptisk. Selv kan jeg si at jeg har lest bedre bøker, men ikke veldig mange. Det er i hvert fall ikke mange krimbøker som har vært i nærheten (og det var ikke ment som en nedlatende kommentar til krimsjangeren, bare en slags erkjennelse av at krimbøker ofte har mer fokus på ‘mysteriet’ og mindre fokus på dramaet mellom personene enn annen litteratur ofte har).

Det startet litt treigt for min del, men fra midten og ut var jeg hekta. Jeg klarte å legge den fra meg. Den tok ikke nattesøvnen og jeg opprettholdt både familieliv og jobb. Men vi snakker om underholdningslitteratur fra øverste hylle. Ekte leseglede. Gillian Flynn får de siste tre-fire krimbokforfattene jeg har lest til å fremstå som famlende skolestilforfattere. Det oser av eliteseriespill når hun skriver.

Gone girl gir også et skremmende glimt inn i et land og et folk som befinner seg i en økonomisk situasjon vi i Norge er så alt for forskånet fra. Masseoppsigelser. Hele bransjer som har gått over ende. Lokalsamfunn som ligger på ryggen. Store kjøpesentre som er nedlagt og har blitt overtatt av hjemløse. Boka rører ved allmenne temaer som døende foreldre, demens og eldreomsorg, forholdet mellom mann og kone, barn og foreldre, søskenkjærlighet, beundring og misunnelse. Jakten på suksess og anerkjennelse. Den har også et herlig utgangspunkt for de to hovedpersonene. Forfatteren selv beskriver det i en slående setning på slutten av boka, som jeg dessverre ikke kan gjengi uten å røpe alt, men vi snakker om karakterbygging som er litt utenfor A4-malen.

Gone girl er herved anbefalt. Løp og kjøp!

NB. Et lite forbehold tar jeg: Jeg leste boka på engelsk, så jeg vet ikke så mye om kvaliteten på den norske oversettelsen. Språket er imidlertid innholdsrikt og det skal godt gjøres å få med seg alle nyanser med de korte fristene oversetterne vanligvis får fra forlagene. Norske anmeldere sparer imidlertid ikke på kruttet, så det er muligens ingen stor grunn til bekymring? Når ‘Gone girl’ blir til ‘Flink pike’ får man allikevel et tydelig hint om at det ikke bestandig er rett frem å oversette forfatterens intensjoner.

Advertisements

From → Bøker

6 kommentarer
  1. Altså, nå har jeg skaffet meg denne boka. På norsk. Det sliter jeg litt med. Liker ikke å lese engelsk litteratur oversatt, for jeg blir som oftest bare sur på oversetteren. Men jeg fikk den i hånda helt gratis og uten forpliktelser, og nå ligger den her på bordet. Jeg har ikke lest omtalen din helt ordentlig fordi jeg var så redd for spoilere, samtidig som du jo begynner med å si at du skal forsøke å unngå det. Leser omtalen din etterpå jeg. Ha en fin dag.

    • Har det litt på samme måte når det gjelder oversatt engelsk litteratur. Noe av det som er bra med Gone girl er språket, så jeg vil tro du kanskje mister noen poenger, uten at jeg kan si det sikkert (leste den på engelsk). Litt av problemet er nok at oversetteren generelt får for lite tid. Når oversettere sier at de ikke har tid til å lese boka før de begynner å oversette, så sier det seg selv at det er risiko for at det forsvinner noe i oversettelsen. Det er bare å se på tittelen …

  2. Denne har sett så mange steder og jeg har «nesten» kjøpt den om igjen og om igjen.
    Er den skummel? Blodig? Voldlig?

    • Hei Lise! Skummel er ganske subjektivt da … Jeg syntes ikke den var verken skummel, blodig eller voldelig. Men den var etter hvert temmelig spennende. Det er en krimbok med bortføring og drap som det sentrale, men det er ikke mange detaljerte beskrivelser av vold underveis. Derimot er det mye psykologi. Det er mer typen – Hva har egentlig skjedd her? Hvem lyver – og i tilfelle om hva?

      Som jeg skriver i omtalen får du etter hvert et innblikk i et meget psykt sinn. Min største bekymring underveis er vel egentlig at forfatteren tilsynelatende går fritt rundt uten oppsyn :-)

Trackbacks & Pingbacks

  1. Bokomtale: Dark Places | Dykslektrikeren
  2. Flink pike – Gillian Flynn « KNIRK

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: