Skip to content

Bokomtale: Det gylne kompasset

mars 17, 2014

Tittel: Det gylne kompasset (The golden compass)

Forfatter: Philip Pullman

Forlag: Aschehoug (Norge)

Oversetter: Torstein Bugge Høverstad

Det gylne kompasset

I forbindelse med at jeg gjør et forsøk på å skrive min egen bok, ble jeg anbefalt av “skrivelæreren” min å lese Det gylne kompasset. Jeg var ikke nevneverdig imponert over filmen, men det er jo ikke helt uvanlig at “boka er bedre” og da den allikevel befant seg på ett av barnerommene, hentet jeg den frem fra bokhylla og la mursteinen ned i pc-baggen.

En, to eller tre bøker?

Når jeg omtaler boka som en murstein, er det fordi mitt eksemplar er en samling med tre bøker. Selve historien heter egentlig Den mørke materien og består av en trilogi hvor Det gylne kompasset er første bind. Å stoppe en tredjedel ut i boka for å anmelde Det gylne kompasset føles derfor litt underlig. Første bind slutter da også såpas uforløst at det strengt talt er vanskelig å omtale det som en selvstendig bok. Jeg velger allikevel å gjøre det av to grunner: For det første fikk filmatiseringen av Det gylne kompasset aldri noen oppfølger (enn så lenge i hvert fall) og dermed har boka bak filmen på mange måter en egenverdi. For det andre utgjør de tre bindene til sammen snaut 850 relativt tettskrevne sider (til barnebok å være) og akkurat nå synes jeg det er så tung lesing at jeg er litt i tvil om jeg skal fortsette med de to neste bøkene, eller om jeg skal legge det til side og eventuelt komme tilbake til dem senere. I så måte er det greit å skrive mens jeg fortsatt har handlingen sånn noenlunde i hodet.

Navnekrøll

Da Det gylne kompasset først ble lansert, fikk boka navnet Northern lights eller Nordlys på norsk. De to neste bøkene i serien heter Den skarpeste kniven og En kikkert av rav. Også bok to har gjennomgått et lite navneskifte i den norske utgaven. Det er med andre ord ikke helt enkelt dette her …

Hvorfor Det gylne kompasset skiftet navn underveis er jeg litt usikker på, men det jeg i farten har klart å google meg til, er at den engelske originaltittelen ble endret da boka skulle utgis på det amerikanske markedet og at denne tittelen i sin tur ble brukt da boka kom i nye opplag på det europeiske markedet. Visstnok skal det også være noen forskjeller utover tittelen. Den opprinnelige boka skal angivelig ha inneholdt noen erotiske eller seksuelle scener som ble for sterke for amerikanerne. Hva som eventuelt er tatt ut og om sensuren også gjelder den norske versjonen, har jeg i farten ikke klart å bringe på det rene. Det er riktig nok noen setninger og scener her og der som vitner om at menneskene er seksuelle vesener, men at dette skulle være for sterkt er vanskelig å forstå. På den andre siden er det mye sensur i USA. Blant annet ble damene i tegneserien Pondus for drøye for det amerikanske tegneseriesyndikatet, så man vet aldri.

Parallelle verdener

Selve handlingen i Det gylne kompasset foregår i … Vel, selv om mange stedsnavn som Oxford, London, Norden og Svalbard lyder kjent, tar det ikke mange sidene før man forstår at handlingen foregår i et parallelt univers. Det skal forstås helt bokstavelig, viser det seg. Mye er gjenkjennelig, men allikevel er det meste ganske annerledes enn i vår verden. Vi blir trukket inn i et fantasiland hvor karakterene omgir seg med litt gammelmodige oppfinnelser, hekser og snakkende panserbjørner.

I Oxford møter vi den foreldreløse jenta Lyra og Pantalaimon som er daimonen hennes. Lyra har vokst opp på universitetet og lever et ubekymret liv hvor hun finner på sprell med ungene i gata, undervises av professorer og skoleansatte, klatrer på hustakene og i all hovedsak gjør som hun selv vil. Så begynner det å forsvinne barn fra byen.

Det går rykter om at “Gomlere” kidnapper unger og fører dem vekk, men ingen vet hva de bruker barna til og ingen vet egentlig hvem eller hva Gomlerne er.  Ganske snart er det Lyra som må flykte fra Gomlerne. Under flukten skjuler Lyra seg hos et båtfarende folk som kaller seg for Gøynere og som har mye til felles med vår verdens reisende.

Gøynerne har mistet mange barn til Gomlerne og ryktene forteller at ungene har blitt tatt med til Norden.  Gøynerene kaller sammen til en ekspedisjon for å befri barna og Lyra får være med. Med seg på reisen har Lyra et merkelig instrument som hun fikk av rektor på universitetet. Det er et Alethiometer, som fungerer som en slags sjette sans for den som vet hvordan det brukes. Nettopp Lyras evner med Alethiometeret gjør at Gøynerhøvdingen aksepterer at hun blir med på ekspedisjonen.

Ekspedisjonen til Norden bringer Lyra inn i en rekke farlige situasjoner og snart skal hun avsløre Gomlernes hemmelighet. Men hvordan skal hun klare å stoppe dem?

Selv om fortellingen lener seg tungt mot andre eventyrfortellinger, oppleves allikevel universet som rimelig unikt og fantasirikt. Det er tydelig at forfatteren har lagt ned en god del arbeid i konstruksjonen av fortellerlandskapet og bokas styrker ligger i stor grad her. Samtidig opplever jeg at han ikke helt klarer å omsette universet til fortelling på en tilstrekkelig spennende måte. Handlingen er i perioder engasjerende og godt skrevet, men så stopper det alt for ofte opp. Fortellingen blir omstendelig. Lange passasjer går med til å forklare hvordan ting henger sammen og dessverre faller trykket for mye underveis.  Følelsen når jeg leser er at forfatteren har investert mindre tid og energi i selve fortellingen, enn han har gjort i universet sitt. Det gjenspeiler seg ved at litt for mye av teksten beveger seg utenfor selve handlingen.

Det artigste ved boka er kanskje daimonene. Skapninger som lever hele livet i symbiose med mennesker. Det er som om menneskene er født med et slags superkjæledyr som man både kan snakke med og som føler det samme som en selv. Når man blir voksen antar daimonen en fast form, men når mennesket fortsatt er barn kan den skifte til en hvilken som helst dyreskikkelse, avhengig av humør og hva situasjonen krever. Jeg ser for meg at det er mange yngre lesere av Det gylne kompasset som etter hvert ønsker seg sin egen daimon.

Daimon og menneske er fra fødsel til død knyttet sammen i et u-adskillelig bånd. Kommer man for langt fra hverandre blir den gjensidige smerten uutholdelig for begge og når mennesket dør, dør også daimonen. Uten å avsløre for mye, kan jeg kanskje si at nettopp dette sterke båndet blir ett av spenningstemaene i boka etter hvert som historien skrider frem.

Religion og kritikk

En av de mer omstridte sidene ved trilogien er at det underveis kommer mye som minner om kritikk av kirken og religionskritikk i sin alminnelighet. Kritikken skal visstnok tilta i styrke i de neste to bindene, men også i Det gylne kompasset omtales kirken som en maktfaktor som ikke nødvendigvis er til det gode.

Det er i og for seg sunt at barn som får religiøse forestillinger inn med morsmelka også får høre andre stemmer under oppveksten. Allikevel er det noe med å velge sin arena. Jeg sier ikke at barnelitteratur skal være fri for verdier, holdninger og debatt om viktige spørsmål og det er for den saks skyld mye godt stoff i skumle kirkemenn. Men kirkens plass i Det gylne kompasset oppleves som litt påklistret. Det virker mer som om forfatteren har en agenda enn at kirken blir en naturlig del av handlingen.

Dette handler litt om fortellerteknikk. Det som sies om kirken blir i all hovedsak fortalt – ikke vist. Som motsats vil jeg nevne klassikeren Ivanhoe, hvor tempelriddernes stormester setter i gang en hekseprosess mot jøden Rebecka. Rettsaken skildres på en spennende og engasjerende måte og det religiøse maktmisbruket som beskrives føles på ingen måte malplassert i forhold til helheten.

I Det gylne kompasset stoppes handlingen for at vi skal få høre hvordan kirken har vært til trøbbel og bry. Men sammenhengen med resten av fortellingen er ikke særlig tett. Jeg kan ikke se at det hadde fått noen større konsekvenser for handlingsforløpet hvis forfatteren fjernet alle referanser til kirken fra teksten. Dermed må vi ut av teksten og over i det virkelige liv for å finne en motivasjon for å skape en brysom kirke. I så måte får det hele en litt flau smak av “nå skal jeg si deg hva jeg mener om kirke og religion” fremfor at alt det gode materialet som tross alt ligger i religiøse institusjoner og maktmennesker blir brukt til å skape en spennende handling. Som en liten kuriositet legger jeg ved en youtube-film hvor en biskop gir en laaang omtale av hele verket, hvor dette med religionskritikk rettet mot barn blir betraktet fra et religiøst ståsted. Jeg synes det gir et interessant innblikk i farvannet forfatteren har beveget seg inn på (så kan man saktens spørre seg om religiøse foreldre bør være de første til å klage på indoktrinering av barn).

Profeti uten punch

Et lite hjertesukk til slutt: På Lyras reise til Norden får hun vite at hun er en del av en profeti om at hun enten skal redde verden, eller så går verden fortapt. En profeti, ja. Hva ellers? Nok en spådom, nok et barn som redder verden … Noen ganger skulle jeg ønske meg at dagens fantasy-forfattere kunne vise litt mer oppfinnsomhet.

“Nei, i den store allvitende profetien står det helt klart at små pikebarn må holde seg hjemme!”

Eller noe sånt.

Kan jeg anbefale Det gylne kompasset?

Tja, ja, jo … På tross av litt langdryge partier er det totalt sett relativt underholdene, selv om jeg nok ville sendt forfatteren hjem med beskjed om å jobbe litt mer med selve handlingsforløpet. Universet hans er nemlig så interessant at det hadde fortjent litt mer forteller-trøkk.

Katolsk prest anmelder anti-kristen barnebok:

Et par andre youtube-anmeldelser av Det gylne kompasset:

Trailer for filmen (2007):

Reklamer

From → Bøker

8 kommentarer
  1. Her var det SERIØST stille as!

  2. adminung permalink

    adminung er Knirk.

    • Er det pseudonymet ditt?

      • adminung permalink

        Veldig poetisk pseudonym. Neida. Jeg skjønner aldri helt hvorfor Adminung kommer opp. Tror det er Internett som har gitt meg navnet.

  3. adminung permalink

    Jeg kjenner igjen det der med å balansere mellom skriving og lesning. Jeg leser alt for lite akkurat nå og jeg savner det. Men sånn er det jo. Og grattis med NESTEN-seier. Du kan jo bare keep on dreaming om den jordomseilinga, men tror alle har svart gitt. :o)

  4. JEG VIL HA EN DAIMON!
    NÅ!

    Bra omtale. Jeg kjenner at det blir litt tungt å gå i gang med boka, men det står nå der – nyinnkjøpt og flott – så vi får se. Det er bare det at jeg er litt allergisk mot omstendelige fantasyforfattere. Sånne som gjør at jeg sovner litt.
    Og det med religionskritikken har jeg jo plukket opp tidligere at han driver med. Interessant å lese at du synes det virker påklistra. Det minner meg om sånne faktahelveteforfattere. Forfattere som skal vise at de kan veldig mye om et tema, og plutselig føler man at man er på skolebenken igjen. Ja ja.

    • Hei Lise! Du kan prøve ebay og se om de har en pent brukt daimon 😉

      Ja, det var litt den følelsen jeg fikk; at jeg sovnet litt.

      Faktahelveteforfattere *ler*.

      Jeg følte at forfatteren hadde store kunnskaper om eget univers og brukte veldig mye «telling» i form av dialog for å forklare. – Og det ble litt trøitsamt … Samtidig har boka flere spennende scener og veldig mye bra kreativitet ved seg, så det kan jo hende du vil like den allikevel?

      Snakket med flere som har lest trilogien og som likte den første boka godt. Både en kollega og min stesønn sier at den første boka var morsom, men det ble litt kjedeligere i de to neste bøkene … så når jeg syntes den første var litt tung, er jeg ikke så motivert for resten. Det er liksom for mye spennende i bokhylla fra før.

      Dessuten: Litt vanskelig å finne balanse mellom å lese og skrive for tiden. Det blri liksom enten eller.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: