Skip to content

Bokomtale: Mormor hilser og sier unnskyld

august 26, 2014

Tittel: Mormor hilser og sier unskyld.
Forfatter: Fredrik Backman
Forlag: Cappelen Damm (Norge)
Oversetter: Einar Blomgren

Mormor Hilser og sier unnskyld

Da jeg tidligere i år så en reklameplakat for som fortalte at Cappelen Damm var ute med Fredrik Backmans siste roman, la jeg alle andre leseplaner til side og stormet til bokhandelen. Backmans debutroman, En mann ved navn Ove, var muligens den beste leseropplevelsen i 2013 for min del og forventningene var spent rimelig høyt.

I Mormor hilser og sier unnskyld briljerer nok en gang Backman med strålende personportrett og hverdagsdrama som treffer så man kjenner det. Dessverre tar det litt tid denne gangen og særlig i starten er det noen partier som ikke er like gode. Eller kanskje jeg skulle si heldigvis. Det er jo på en måte litt greit å se at en av Sveriges litterære snakkiser for tiden, heller ikke går på vannet.

Da jeg var halvveis ble jeg spurt om jeg kunne anbefale boka. Da ga jeg et rimelig reservert svar. Etter å ha lest hele fortellingen er jeg imidlertid langt mer vennligstilt. For Backman er virkelig god når han trekker fra forhenget og nøster sammen alle trådene i historien og karakterene. Da er han faktisk bedre enn de aller fleste. Figurene hans er karikerte, men allikevel klarer han å gi dem en varme og ekthet som få andre.

Hvis jeg skulle oppsummert litt kjapt, ville jeg sagt at boka har flere høydepunkt, men at den er ujevnt fortalt. For min del var det ikke før i den siste halvdelen at historien virkelig fikk liv, men da gjorde Backman til gjengjeld skikkelig opp for en litt rotete og tidvis litt kjedelig første halvdel.

I En mann ved navn Ove portretteres en praktisk, enkel og regelstyrt mann. Språket er kortfattet, enkelt og direkte og bidrar til å understreke hovedpersonens personlighet. I Mormor hilser og sier unnskyld portretteres Elsa, en litt nerdete jente på snart åtte år med bøker og Wikipedia som sitt viktigste speil mot verden. Historien blir fortalt med dertil mange krumspring, digresjoner og omstendelige forklaringer. Det ser ut til å være et bevisst grep, men det er litt krevende. Heldigvis strammes strukturen i fortellingen opp etter hvert som Elsa får mer oversikt, men det tar altså litt tid.

Jeg tipper at forlaget har klødd seg litt i hodet når de har forsøkt å sette en målgruppe for utgivelsen. På mange måter er boka skrevet som en barnebok, men samtidig er det så mange voksne referanser og problemstillinger som man helst bør forstå at jeg nok vil si at den retter seg mot foreldre eller besteforeldre til veslevoksne snart åtte-åringer.

En aldri så liten forutsetning er nok at man er rimelig kjent med kvalitetslitteratur, som Elsa kaller det. Det vil si at man bør ha hørt litt om X-men, Spiderman og Harry Potter. Særlig Harry Potter. Man kan sikkert lese boka uten å begripe hva et Griffing-skjerf er, men jeg vil si det hjelper. A pro pos Harry Potter, så vil jeg på mange måter beskrive Elsa som en slags medelsvensk variant av Hermine. Jeg tenker at det egentlig er litt rart at sistnevnte sammenligning ikke blir gjort av en jente som er Potter-fan.

Elsa er god til å løpe. Når man blir jaget ofte blir man god til å løpe. Hun er annerledes og det sier Mormor at er fint. Det er bare folk som er annerledes som forandrer verden. Mormor er en smågal dame med alvorlige autoritetsproblemer. Hun skyter på naboene med paintball-gevær fra verandaen og da noen ødelegger Elsas Griffing-skjerf på skolen bryter hun seg inn i dyreparken og kaster Ape-bæsj på politiet for at Elsa skal få noe annet å huske dagen for. Da rektor på skolen sier at Elsa må lære seg å passe inn og ikke provosere guttene til å slå henne, kaster Mormor globusen hans i pc-skjermen.

Mormor forteller eventyr for Elsa. Hun tar henne med til Landet-Nesten-Våken. Et sted hvor Elsa er ridder og hvor marerittene jages vekk med melk og småkaker. En dag gir Mormor et brev til Elsa og sender henne ut på en skattejakt. Brevet skal leveres til en veldig skummel nabo, som Elsa bare kaller Monsteret. Det skal bli starten på et eventyr hvor Elsa gradvis skal bli kjent med Mormors fortid og med naboene i leiegården – en svært brokete forsamling – som Mormor har et langt nærere forhold til enn Elsa var klar over. Dessverre har de fleste eventyr en drage som må beseires til slutt. Nettopp fordi eventyret har en drage, har Mormor sendt beskjed til den store krigeren Ulvehjerte om at han må beskytte Elsa. Det er et oppdrag som skal vise seg høyst nødvendig. Dragen er nemlig langt farligere – og virkeligere – enn man skulle tro.

I et intervju med Aftenposten sier Fredrik Backman at han liker eventyr og derfor fylte boka si med det. Det er et konsept man kan like eller ikke like. Jeg har lest flere kommentarer som kritiserer boka for å nettopp vende tilbake til Mormors eventyr så ofte. Jeg opplevde også de mange eventyrene som litt kjedelige underveis. Ikke fordi jeg ikke synes det er gøy med eventyr, men mer fordi at eventyrene ikke fortelles særlig engasjerende. Vi går ikke skikkelig inn i handlingen i eventyrene, men blir isteden fortalt at Mormor har fortalt … osv. på en litt distansert og oppramsende måte. I og med at eventyrene mangler litt driv betyr de mange avstikkerne til Landet-Nesten-Våken at fortellingen mister fremdrift.

Det er ganske synd, for det er mange artige kommentarer og vinklinger i eventyrene. Som for eksempel at grantrærne i Landet-Nesten-Våken samler seg på torget og danser om kamp for å finne ut hvem som skal være juletre i hvilket hus og at det der med at det heter “barbar” egentlig er en misforståelse. Det heter egentlig “granbar” og er betegnelsen på dem som fot-amputerer grantrær og selger dem som slaver. Eller at en Sint egentlig er en litt stor ulv som er mye mer grinete fordi … vel du ser kanskje poenget? Det mangler ikke på idérikdom og humor i eventyrene, men det er bare det at det fortelles litt … kjedelig.

Det er sagt og skrevet så mye om “show, don’t tell” at jeg ikke skal si så mye om det, annet enn at eventyrene har mye tell. Det blir ofte mer oppramsing av navn og hendelser enn historiefortelling. En tommelfingerregel er at sidehistorier helst skal ha en god indre struktur og dramaturgi. Det mangler dessverre i eventyrene til Mormor. Etter hvert skal det vise seg at eventyrene er viktige for helheten og forståelsen av Elsas verden, men om man hadde revet ut alle eventyrene av boka og fortalt dem for seg selv, så ville det vært trøtte greier. Og det er vel tross alt ikke meningen med eventyr?

Paradoksalt nok er En mann ved navn Ove nærmest som en lærebok i hvordan man kan gå inn i en sidehistorie og fortelle om hendelser utenfor “nåtiden” på en levende og engasjerende måte. Jeg skulle ønsket at Backman hadde brukt noen måneder ekstra på å løfte eventyrhistoriene i Mormor hilser og sier unnskyld til det samme nivået som han gjør med alle sidehistoriene i debutromanen. Denne boka har nemlig så mye bra ved seg at den hadde fortjent en litt strammere struktur.

Til sist vil jeg ta med en ting fra “forfatterens takk” bakerst i boka.

Takk til Mamma som lærte meg å lese.
Og til Astrid Lindgren som lærte meg å elske det.

Det kan vel ikke sies mer presist.

Reklamer

From → Bøker

One Comment

Trackbacks & Pingbacks

  1. Bokomtale: Britt-Marie var her | Dykslektrikeren

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: