Skip to content

Bokomtale: Mann går på bar

september 15, 2014

Tittel: Mann går på bar.
Forfatter: Oliver Opheim
Forlag: Juritzen / Kvalshaug Forlag

Mann går på bar

Jeg fikk lyst til å kjøpe en debutroman. Jeg var på OsloBokfestival og overvar flere foredrag som handlet om debutanter. Jeg har det siste året blitt kjent med en dame (bokbloggeren KNIRK) som kommer med sin debutroman nå i høst. Jeg har dessuten en drøm og ambisjon om at det en gang skal være jeg som står der og er debutant (hvor nå der måtte være). Jeg er med andre ord litt interessert i hvordan det er å være bokdebutant for tiden.


Men ut fra det jeg blir fortalt blir debutanter som hovedregel ikke kjøpt. De blir som oftest ikke omtalt noe større heller. De aller fleste debutanter drukner rett og slett i mengden. Så jeg ville lese en debutantroman. Jeg ville skrive om en debutantroman. Jeg ville se hvor lista ligger. Hva som skal til for å komme gjennom det ekstremt trange nåløyet til forlagene (mer om det nedenfor).

Utenfor Kulturhuset på Youngstorget var det i anledning bokfestivalen rigget opp en container som fungerte som debutant-bokhandel og oppleser-scene. Flere forfattere leste høyt fra teksten sin. En av dem var litt for bra for sitt eget beste. Den beste opplesningen var en relativt ung fyr som leste en scene hvor, som han sa, to gjenger møtes. Scenen var godt skrevet. Det var nerve. Driv. Spenning og – egentlig alt. Det traff. Slik det skulle treffe. Det var bare det at det var en scene jeg helst ikke ville ha i hodet. Det var en scene jeg på ingen måte ønsket å vende tilbake til. En gutt blir grisebanka i skolegården. Glitrende beskrevet. Billedlig. Kvalmende. Sorry. Det holdt med den ene gangen.

Men jeg skulle altså kjøpe en debutant-bok. Jeg måtte bare unngå akkurat den boka. Men jeg husket ikke forfatterens navn og fikk ikke med meg boktittelen. Så da hoppet jeg over alt som kunne minne om noe sånt. «Smaken av asfalt» var en tittel jeg tror jeg husker. Kunne godt være den boka, så jeg hoppet over. Hoppet over flere andre også. Bare for å være sikker. Orket ikke lese bakpå en gang.

Så fant jeg en liten sak på ca 250 sider. Mann går på bar, het den. På omslaget står det at den har mye til felles med En mann ved navn Ove. Jeg digger virkelig Ove. Så ja, takk. Den tar jeg.

I dag begynte jeg å lese. På toget til jobben.

Og hva gjør du når du har kjøpt en bok til fullpris og du skjønner nesten med en gang at dette her, det går bare ikke? Hva gjør du når du hadde tenkt å skrive en omtale av en forfatterdebut og så orker du ikke en gang lese halvveis? Man slakter ikke debutanter. Det er noe alle vet. Selv ikke i en blogg som knapt nok kan kalles en blogg og som er nesten fri for lesere. OK, så har jeg slaktet en debutant før, men det var en suksessutgivelse. Da teller det liksom ikke. Særlig ikke når min bokomtale kom etter at forfatteren var ute med sin tredje bok. Men hva nå? Hva skal jeg skrive nå? Skal jeg la vær å si hva jeg mener? Skal jeg bare legge vekk boka i taushet og gå videre? Uten å skrive en linje?

Jeg burde kanskje gjort det. Men jeg klarer ikke holde kjeft. – Eller jeg klarer ikke holde tastatur …

Forlaget har fått pengene mine. De får tåle at jeg sier noe om produktet. For altså: Dette handler om forlaget. Det er faktisk ikke forfatterens skyld dette her. Han har talent. Helt åpenbart talent. Han formulerer seg godt. Bedre enn de fleste. Bedre en meg. Allikevel fungerer det over hodet ikke. Og i mitt hode er det et ansvar som ligger på redaktøren og forlaget. Disse tingene er elementære og de skal forlaget ta tak i før de gir ut boka. Forlaget har faktisk et ansvar når det kommer en ung skrivelysten med språklig talent. For er det noe jeg har lært av mine egne mislykkede forsøk på å skrive roman, så er det at man blir ganske blind for egen tekst etter hvert. Det er mye vanskeligere å analysere det man skriver selv, enn å analysere andres tekster. Man har nemlig så veldig mye i hodet som ikke står i teksten og derfor vet man ikke så godt hvordan teksten vil virke på leseren. Det kommer nok med erfaring, men i dette tilfellet er forfatteren en debutant og dermed burde forlaget bidratt mer til å bedre teksten. Punktum.

For altså. Forfatteren er litteraturstudent og han er språkmektig i den forstand at han har et velutviklet ordforråd og en evne til å finne variasjoner i beskrivelsene som kan ta pusten fra en stakkars leser. Og det er på sett og vis det han gjør. Det tar bare et øyekast å se at forfatteren kan formulere seg. Men han glemmer å fortelle historien. I all sin ord-rikdom og beskrivelses-mangfold kommer de elegante formuleringene rett og slett i veien for handlingen. Og det, mine damer og herrer, er et ansvar som redaktøren skal ta tak i underveis i arbeidet med boka.

I et foredrag om skrivekunst sa Henrik Langeland for noen år siden at han ofte så innsendte manus med godt språk, fine formuleringer og gode beskrivelser – som allikevel var dørgende kjedelige. Hvorfor? Fordi det ikke skjer noe i teksten. Det hender ingen ting. Og da blir det kjedelig, uansett hvor korrekt og godt det er skrevet.

For meg er det nettopp dette som er problemet med Mann går på bar. Da jeg hadde lest fem sider tekst, hadde det fortsatt ikke hendt noe. I hele det første kapittelet skjer det bare én ting: Hovedpersonen kommer i snakk med en pubgjest om hverdagslige ting og lyver om sitt eget navn. Det er side opp og ned med betraktninger om alt fra matlukt til rutiner for å bestille drikke over bardisken, men det skjer ingen ting. Det er ingen handling. Hovedpersonen sitter ved en bardisk. Det kommer en gjest og byr ham på øl. Hovedpersonen sier ja takk til ølen, men lyver om navnet sitt. Samtalen dem i mellom går fint. Da puben stenger, går de hver til sitt. That’s it. Hele første kapittel. Det blir fortalt over ni sider.

Det var mørkt ute nå. Barens navn blunket i blå neon og lyste opp ansiktene til de som gikk forbi. Stive ansikter med vinterblek hud og med oppslåtte paraplyer som skjold mot regnet, vinden, fremmede.
[..]
Han våknet opp med et rykk i en pøl av svette. Kjente hvordan dynen klebet seg til huden hans som et likklede.

Fyren kan som sagt formulere seg. Det er ikke der problemet ligger.

Så starter kapittel 2 med litt mer drama. Nå skjer det faktisk noe. Men det er drama pakket inn i omstendelighet. Og når dramaet er over er det bare omstendeligheten tilbake.

Noen ganger sier ord mer enn ord.
Jeg tar meg derfor friheten til å sitere et par sider i kapittel 3.

Han hadde jo reist med det samme han var ferdig med studiet: pakket ryggsekken med en gjeng forfattere og filosofer, og reist. Han skulle gi dem en siste sjanse til å gi mening, en siste sjanse til å fortelle ham noe om hans liv. Han hadde startet i Wien, ankommet sent på kvelden uten begrep om hvor han var eller hva han ville. Han husket at han hadde vandret på den regnvåte brosteinen i flere timer og følt at han virkelig var i ferd med å lære seg byen, finne ut av den, og han hadde tatt inn på et hostell midt på natten og følt at han var i ferd med å gjennomføre noe stort, noe som kunne endre hele hans liv. Neste morgen hadde alt vært annerledes igjen. Byen var ikke til å kjenne igjen i sommersolen, og han vandret gatelangs på måfå uten å komme i kontakt med en eneste sjel. Han reiste videre til Paris etter noen dager, og så til Berlin, men historien bare gjentok seg. Han gikk på Alexanderplatz; hvor var Franz? Han fant ikke Franz, men det var nok av avisselgere, og på hjørnet sto Mieze, ja, altfor tynt kledd i vinden og på kneipene var det nok av Reinhold-er, fullt av dem. Han møtte byene med en ærefrykt og åpenhet man bare får gjennom å lese romaner, men byene var var alltid litt for store, litt for uoversiktlige, litt for folksomme, litt for ubekvemme. Her var ikke lenger de stinkende gatene sjarmerende eller de forsøplede gatene romantiske eller de travle menneskene inspirerende. I virkeligheten var alt en lukket sfære han ikke slapp inn i. Han hadde reist alene, men han hadde ikke blitt kjent med ett eneste menneske; han hadde oppsøkt kafeer, kabareter, restauranter, barer, i et romantisk håp om å finne litterære salonger, høytopplesninger av skrivebordsdikt, boksirkler hvor det alltid var én stol ledig. Men det var det, akkurat som hjemme, alltid noen som satt belevent med beina i kryss og skulte på ham med en hoven mine idet han viste seg i døråpningen. Sirkelen var alltid sluttet når han kom; rødvinsdrikkende ungdommer hadde høylytte, respektløse diskusjoner om litteratur på engelsk, og han brant alltid inne med det han hadde på hjertet, fikk seg aldri til å avbryte noen som var i ferd med å redusere Balzac til en misogynisitisk drittsekk eller korrigere noen som var i ferd med å foreta en post-kolonistisk lesning av Conrad. Han ble bestandig sittende i baren, oppsatt på å drikke seg til mot, helt til han ble sørpe full og de litterære diskusjonene for lengst hadde forstummet. Han fikk aldri forsvart Balzac. Men han forsto det nå, forsto hvorfor turene hadde vært mislykkede, hvorfor de var dømt til å bli mislykket. Det tok tid å oppleve byer. Det var naivt å tro at man kunne reise til Wien eller Paris og få noe annet enn prospektkort og McDonald’s. Å tro at man kunne oppleve noe av byen, forstå noe av byen, se konturene av noe som helst, på noen dager. Hvor bodde innvandrerne, hvor solgte man best frukt, hvor spiste man, hvor drakk man, hvor samlet kunstnerne seg, hvor samlet de narkomane seg? Han hadde ikke visst noe. Hadde famlet rundt i mørket lik en blind, og da han kom hjem igjen hadde han funnet en liten masseprodusert, kitschaktig rekonstruksjon av Notre-Dame i kofferten. Han ville aldri innrømme å ha kjøpt den, men husket tydelig at han hadde gjort det, husket den stramme odøren av svette i den lille suvenirboden, husket at det hadde vært belgmørkt der, en sterk kontrast til solskinnet på Champs-Élysées, og han husket den durende lyden av viften som sto på disken og som fikk innehaverens tupé til å lette fra issen. Han hadde gått inn i den lille butikken på jakt etter skygge og en sal krok, men den lille koien av Notre-Dame hadde fascinert ham, og uten å tenke over hva det var han gjorde, hadde han kjøpt den. 20 francs hadde den kostet, herregud, han hadde ikke engang prutet! Bladd opp pengene og kjøpt den uten å blunke. Han hadde tenkt å kaste den da han kom hjem, men i stedet hadde han gjemt den i skuffen på rommet sitt, slik at broren hans ikke skulle få øye på den.

OK, stopper sitatet der.
Hvis du liker dette – jeg håper noen liker dette – er helt sikkert boka å anbefale. Som sagt synes jeg han formulerer seg godt. Han skaper forsåvidt fine, gjenkjennelige, bilder. Men han bruker altså over to boksider på å beskrive en rundtur i Europa hvor ingen ting skjer. Hovedpersonen sier det jo mer eller mindre selv, at han ikke opplevde noe interessant på turen. Og så beskriver han den uinteressante turen – over to sider – i ett sammenhengende avsnitt. Man kunne tilgitt det, hvis det var en enkelt digresjon fra en fortelling med sus og driv. Men det er, så langt jeg har lest, ikke tilfellet. Sitatet overfor sluttet øverst på side 22. Da jeg kom til side 25 orket jeg ikke mer. Beklager. Jeg skulle ønske jeg kunne sagt noe helt annet. Men dette fungerte ikke.

Men altså: Dette er et spark til Kvalshaug forlag. Skjerpings!
Dersom forlagene ønsker å være relevante i en ny, digital og omskiftelig fremtid, og samtidig kreve momsfritak som kulturformidlere, må dere sette et klart og tydelig kvalitets-spor i de utgitte bøkene. Boka bør klart og tydelig bære preg av at den kommer fra et skikkelig forlag og ikke er en selvutgivelse.

En historie som drukner i forfatterens formuleringer bør det være mulig å løfte med stødig redigering og noen runder med tilbakemeldinger, konsulentuttalelser og kutt. Oliver Opheim er en ordets mann. Men han burde fått mer korreksjon, motstand og veiledning før boka gikk i trykken. – Jeg håper noen vil si at jeg er helt på bærtur. At jeg ikke har peiling på prosessen til denne boka. At den har vært gjennom mange runder. At det opprinnelige manuset har vært spisset, omskrevet og bearbeidet mange ganger. At det har vært en lang, tidkrevende prosess å nå frem til sluttresultatet. Men jeg fikk en veldig ubehagelig følelse av at dette ikke er tilfellet da jeg leste. Da jeg googlet litt i etterkant, ble mistanken et stykke på vei bekreftet. Her har det gått fort i svingene.

På årets bokfestival i Oslo overvar jeg en seanse der fire redaktører fra fire ulike forlag fortalte om utgivelseprosessen. Hvert av forlagene mottok et sted mellom 800 og tusen innsendte manus hvert år. Og selv om antall debutanter varierer, snakker vi om ca fire-fem debut-romaner hvert år på hvert av forlagene. Det er altså promiller som får mulighet til å gi ut manuset sitt. Dette skal, bør og må fordre at kravene til utgivelsene er høye og at det er gjort et skikkelig arbeid med det som til slutt slipper igjennom. Med en slik tilgang til manus og et så trangt nåløye er det uforståelig at det slippes bøker som virker så uferdige.

La meg si dette. Dersom Kvalshaug forlag, eller noen av deres forlagskollegaer noen gang mottar et manus fra meg en gang i fremtiden, så vær så snill å si ifra dersom det har åpenbare svakheter. Eller gi meg blankt avslag. Ikke send meg til ulvene med noe som er så uferdig. Eller la meg snu det litt. Jeg har allerede blitt refusert av ett forlag. Riktig nok på et uferdig manus, men jeg vet hvordan det oppleves. Det er vondt. Men det var helt nødvendig. Det åpnet øynene mine for en del ting jeg måtte ta tak i. Så takk. Jeg er fortsatt litt sur. Men takk.

PS. Det er mulig jeg tar feil i all min østkants-enkelhet, men jeg tenker at bruk av ord som beleven og misogynisitisk, muligens ikke skaper den nødvendige nærhet mellom leser og teksten. – Det er bare en tanke.

Til Oliver Opheim:
Jeg håper du ikke leser dette blogg-innlegget. Ikke før du har skrevet tre-fire bøker til, i alle fall. Ikke før du har fått langt flere kritikker. Helst noen skikkelig gode. Men om så allikevel skulle skje at du mot formodning kommer over dette, så la meg få lov å si følgende: Drit i det jeg sier. Jeg er en sur gammel gubbe. I beste fall bør du bruke det jeg skriver som motivasjon til din neste utgivelse.

Men vit dette: Selv om jeg la vekk boka etter side 25, så ser jeg en forfatter bak linjene. Definitivt. Det føles frekt og arrogant å gi deg et råd. Du er tross alt litteraturstudent og utgitt forfatter. Men jeg prøver meg allikevel. Henrik Langeland har skrevet en bok om fortellerteknikk som mange skryter av og Morten Harry Olsen kommer denne høsten med en skrivebok. Sistnevnte har jeg hatt gleden av å være på kurs med og fått litt oppfølging av i arbeidet med en egen tekst. Det har hjulpet meg. Det føles som sagt helt malplassert å opphøye meg selv og gi råd, men så lenge ordforrådet, observasjonene og beskrivelsene dine er så stødige, så tenker jeg at det som mangler handler om dramaturgi og redigering. Det går det faktisk an å lære – og ikke minst å få hjelp med. Og så håper jeg at jeg tar feil. At dette egentlig er bra. At det blir en suksess. At du kan le av han dusten som ikke gjenkjente en dundrende suksess når den lå i hånda hans.

Lykke til i alle fall. Jeg skal heie på deg når den neste boka kommer!

Mann går på bar tas med på jobben. Håper noen liker den bedre enn jeg gjorde.

Unnskyld.

Reklamer

From → Bøker

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: