Skip to content

Bokomtale: Dark Places

mars 8, 2015

Tittel: Dark Places.
Forfatter: Gillian Flynn
Forlag: Shaye-areheart-books

Dark_Places_cover

Dark Places

Mitt første møte med den amerikanske forfatteren Gillian Flynn, var bestselgeren Flink Pike eller Gone Girl, som den heter på engelsk. Boka ble gitt ut i 2012, fikk strålende kritikker og nådde kinopublikum i 2014. Før dette hadde Flynn skrevet to andre bøker, Sharp Objects (2006) og Dark Places (2009). Jeg likte Gone Girl såvidt mye at jeg bestemte meg for å prøve Dark Places da jeg skulle ha sommerlektyre til fjorårets ferietur. Det angret jeg ikke på. Det tok riktig nok litt tid å skrive bokomtalen, men det skyldtes på ingen måte boka. Det var rett og slett nok en spennende krimopplevelse fra Flynn.

I Dark Places møter vi Libby Day, som snart er tom for penger. Da hun var 7 år ble hun rikskjent som jenta som overlevde massakren på Day-familien. Den eldre broen hennes ble dømt til livstid i fengsel for å ha slaktet hele familien sin i et satanistisk ritual. Kronvitnet var Libby selv, som fortalte retten at hun så broren utføre ugjerningene før hun klarte å rømme gjennom et vindu og ut i vinternatten.

Etter massakren har Libby levd på almisser, erstatningspenger og bokhonorar. Nå er imidlertid Libby voksen, kassa er tom og ingen er interessert i å gi henne almisser. Som advokaten hennes sier når han bringer henne finansenes dødsbudskap; det er kanskje på tide å skaffe seg en jobb?

Libby har imidlertid mer lyst til å få penger enn å tjene dem. Da en obskur undergrunns-klubb som kaller seg Mordklubben kontakter henne, går hun derfor motvillig med på å fortelle sin historie mot betaling (eventuelt drap- eller dødsklubben. Jeg har bare lest den på engelsk – The Kill club – og vet ikke hvordan det er oversatt i den norske utgaven.)

Mordklubben er en gjeng med en morbid interesse for uløste drapssaker. Noen av dem har fått det for seg at Libbys bror, Ben, er uskyldig dømt og at Libby ikke fortalte sannheten i retten. Problemet til Libby er at hun er sikker på at han er skyldig. Hun var jo der selv. Men klubben betaler henne for å bidra til etterforskningen. Dermed blir Libby konfrontert med svakheter i forklaringen hun avga som 7-åring på en måte hun aldri før har blitt. Etter hvert blir hun tvunget til å stille seg selv ubehagelige spørsmål om hvor sikker hun egentlig er på hva hun så og hørte den gangen for lenge siden.

Samtidig som Libbys motvillige etterforskning går fremover, hopper vi tilbake i tid og følger Day-familiens siste dag. Vi følger Libbys mor, som står på nippet til å miste den gjeldtyngede familiegården og vi følger Ben, som sliter med å finne seg til rette både i familien, på skolen og i forholdet til den hemmelige kjæresten sin. Det som starter som en alminnelig morgen med småkrangling ved kjøkkenbordet, utvikler seg etter hvert til en trykkoker hvor små hendelser griper i hverandre og leder til den ene katastrofen større enn den andre.  Vi vet fra starten av hvor det ender. Familien Day blir slaktet i sitt eget hjem senere den samme natten. Men vi vet ikke hvorfor, hvordan eller av hvem.

Jeg opplevde Dark Places som både spennende og underholdende og kan trygt anbefale den. På de første sidene gikk det kanskje en anelse sakte, men mot slutten var den nesten ikke til å legge fra seg.

Gillian Flyn nom Dark Places

Forfatteren skal ikke beskyldes for å bruke billige triks for å fange leseren. Gillian Flynn lar hovedpersonen presentere seg og gradvis blir vi trukket inn i situasjonen. Noen vil nok kanskje ønske seg litt mer kuler og krutt fra starten av. Selv har jeg litt sans for den måten å skrive på. Lag for lag blir vi kjent med hovedpersonens ulike sider og samtidig får vi tilsvarende innblikk i kriminalgåten. Til slutt er vi dypt inne i en meget spennende handling hvor hele persongalleriet drives ugjenkallelig mot klimaks.

I min omtale av Gone girl skrev jeg noe lignende, men det slår meg nok en gang at det føles som om jeg leser noe nytt og originalt – selv om virkemidlene, plottlinjene og temaene på mange måter er velpløyd mark. Det er et relativt forutsigbart, men allikevel solid krimhåndverk, med løse tråder som peker i alle retninger og som gradvis og stødig nøstes opp, med flere floker og vendepunkt underveis. Samtidig evner Flynn å gi et sosialrealistisk bilde av en liten flik fra det amerikanske samfunnet som kjennes mer ekte enn mange tilsvarende krimromaner. Hun er ikke redd for å ta tak i vanskelige temaer og hun klarer å vise frem svært private og intime sider hos karakterene sine uten å bli plump og pinlig.

Det spesielle er kanskje at karakterene portretteres både som helhetlige mennesker som man tror på, men samtidig også som relativt absurde personligheter som innimellom overrasker leseren ved å si eller gjøre noe som både er nært opptil, på- og over grensen for hva en åndsfrisk person vil være bekjent av. Både språklig og som forteller gir Gillian Flynn det hele en slags skråblikk-følelse. En tounge in cheek-fortelling om ganske alvorlige ting. Grundigheten i kombinasjon med en utforskende og lekende fortellerstemme, som også av og til er tung og alvorlig, gir henne en unik stil som fenger.

Skal jeg kritisere Gillian Flynn – og ja det skal jeg jo … så må det være at selve konklusjonene i de to bøkene Dark Places og Gone Girl ikke har vært like gode som resten av historiene. Det gjør på sett og vis ikke så veldig mye, for med krim er det gjerne veien som er målet. Avsløringen av morderen har en tendens til å være litt antiklimaks, enten man heter Agatha Christie eller … tja, noe annet. Når morderen er avslørt er også boka ferdig. Eventuelle svakheter med mordplottet får ikke store ringvirkninger. Teksten er jo slutt og man går videre til neste bok. Men jeg sitter allikevel med en liten følelse av at, nei, dette ble litt billig. Denne boka var så bra at den fortjente en litt mer troverdig avslutning. Jeg kan ikke si så mye mer enn som så, uten å røpe for mye, men mordmotivet var kanskje bokas svakeste punkt. Og det er litt synd i en ellers glimrende leseopplevelse hvor det på ingen måte manglet folk med både motiv og anledning.

Dark Places er altså anbefalt. Men om man er redd for det makabre og dystre, skal man se etter andre ting.

Gillian Flynn om Gone Girl-filmen

Reklamer

From → Bøker

One Comment
  1. «Den eldre broen hennes ble dømt til livstid i fengsel for å ha slaktet hele familien sin i et satanistisk ritual.»
    Nais.
    Morsomt det med å starte litt sakte. Gi leseren tid. Fin omtale. Noterer meg boka.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: