Skip to content

Bokomtale: Britt-Marie var her

mars 13, 2015

Tittel: Britt-Marie var her.
Forfatter: Fredrik Backman
Forlag: Cappelen Damm (Norge)
Oversetter: Einar Blomgren

Han har gjort det igjen. I Britt-Marie var her har Fredrik Backman skrevet en sår, varm, underholdende og god fortelling om et menneske som står litt på siden av det vanlige.

Forfatteren fikk enormt mye skryt for sin debutroman, En mann ved navn Ove, og det føles som om jeg gjentar det som er sagt før når jeg skal forsøke å beskrive forfatterens siste roman. Allikevel, det må sies. Fredrik Backman skriver svært engasjerende når han er på sitt beste. Og det er han i store deler av Britt-Marie var her.

Hovedpersonen Britt-Marie, møter vi for første gang i Mormor hilser og sier unnskyld. Der er hun en sånn irriterende og brysom nabo som man ønsker å smelle igjen døra for, lenge før hun banker på. En sånn som kritiserer og strør om seg med fornærmelser, enten man gjør, eller lar vær.

Britt-Marie var her starter omtrent der Mormor hilser og sier unnskyld slutter, men denne gangen har vi forlatt Elsa og resten av nabolaget hennes. Nå er det altså den uspiselige naboen som er hovedpersonen. Hun har forlatt sin ektemann og i et forsøk på å finne en mening i tilværelsen oppsøker hun arbeidsformidlingen. I en alder av 63 år og med 40 år siden forrige arbeid, er mulighetene relativt begrenset, men ved en feil blir hun ansatt som ungdomsklubbsleder i tettstedet Borg. – Det er en jobb hun har null forutsetninger for, på en plass der det meste er nedlagt. Britt-Maries innmarsj i ungdomsklubben skal imidlertid komme til å endre både henne og Borg.

Se et lengre intervju med forfatteren her:

Portrettet av Britt-Marie er aldeles strålende. Fredrik Backman bruker språklige virkemidler og fortellerteknikk som få andre jeg vet om. På samme måte som i de to foregående bøkene lar han fortellerspråket tegne et tydelig bilde av hvem hovedpersonen er. Jeg har sagt det før, men det må gjentas. Det er en tredjepersonfortelling hvor det føles som om man er på innsiden.

Britt-Marie blir omtalt som sosialt inkompetent av sine nærmeste. Hun vet godt hvordan andre snakker. Problemet er bare at hun en relativt avsides forståelse for hva andre faktisk er opptatt av. Dermed oppfører hun seg svært påfallende – nettopp for å unngå å være påfallende.

Hun påpeker med stor iver andres feil og mangler når de bryter de mange reglene hun mener at gjelder for skikk og bruk. Eller når folk ikke bryter dem, men allikevel er annerledes enn Britt-Marie synes sømmer seg. Samtidig er hun nøye med å fortelle seg selv at hun ikke er en slik som dømmer andre. – Nei, det er hun slett ikke. Men man er da tross alt ikke dyr.

Selv når hun skal gi komplimenter, for å prøve å være mer sosial, strør Britt-Marie om seg med fornærmelser. Som når hun kan fortelle jenta på arbeidsformidlingen at hun er modig som går med en så moderne frisyre når hun har en så stor panne. Eller når hun dagen etter gir den samme jenta et kompliment, fordi man nå ser mindre av pannen.

Britt-Marie fører lister. Hun elsker lister. Hun kan ikke begripe hvordan man kan ordne livet sitt uten lister. Da kan jo hva som helst skje.

Britt-Marie misliker forandring. For henne finnes det bare ett merke med vinduspussemiddel og kun én måte å organisere en bestikkskuff på. Hun liker ikke humor for hun er usikker på hvorfor folk ler og om de ler av henne eller med henne.

Det oppstår mye ufrivillig komikk fordi Britt-Marie oppfatter ting som blir sagt ganske bokstavelig. Når politiet spør hvor godt hun så raneren, kan hun fortelle at hun har et helt utmerket syn. Det har nemlig hennes optiker fortalt henne og han er en svært god optiker.

Man skal være forsiktig med å gi diagnoser til folk man aldri har møtt, også fiktive personer, så derfor skal jeg unngå å bruke A-ordet, selv om det føles nærliggende. Av sin eksmanns barn har Britt-Marie imidlertid fått diagnosen passiv-aggressiv. Det føles sånn umiddelbart som en feildiagnose – som jo ikke er helt uvanlig i den virkelige verden. Britt-Maries eksmann mente også at den var feil. Han var av den oppfatning at hun var aggressiv-passiv. Det såret Britt-Marie. Ikke fordi han visste hva det betydde, men fordi hun visste utmerket godt hva han trodde det betydde. Dessuten såret det henne at han ikke var klar over at hun stod nære nok til å høre ham.

I begynnelsen av boka er Britt-Marie fortsatt en dame jeg kunne tenke meg å vri halsen rundt på. Jeg må innrømme det. Men så er det Fredrik Backmans talent for å skrive seg under huden på folk. I likhet med figuren Ove, er Britt-Marie en person som gradvis blir mye mer enn sin brysomme og uspiselige atferd. Sårbarheten hennes og omsorgen hun har for andre, blir stadig tydeligere. Gjennom komikken og tragedien vokser det frem en var fortelling om et menneske som bare forsøker så godt hun kan å leve et liv og som mest av alt ønsker å bli sett av den hun elsker.

Backmans talent for å si vanskelige ting med enkle midler er åpenbart. Det er rett og slett et lysende eksempel til etterfølgelse. Han har også den fabelaktige evnen til å gjøre svært karikerte figurer levende og ekte. Nok en gang tegner han opp et flott persongalleri med absurde figurer man blir glad i. Det er godt gjort.

Jeg ser ikke noen stor grunn til å si så mye kritisk om denne boka. Det var rett og slett en for god leseopplevelse til å gjøre det. Men jeg legger merke til at jeg kom litt raskere under huden på Ove, enn jeg gjør på Britt-Marie. Jeg nevner derfor et par dramaturgiske forskjeller, som kanskje betyr noe. – Uten at det nødvendigvis betyr mye.

I En mann ved navn Ove står det noe på spill med en gang. Det er en umiddelbar spenning i om Ove klarer å bli kvitt de brysomme naboene så han får ro til å ta livet av seg. I Britt-Marie var her, tar det litt lenger tid før det står noe virkelig viktig på spill. Dermed mangler fortellingen kanskje litt nerve helt i starten.

Det er også en del flashback i begge historiene og disse blir behandlet ganske ulikt. I En mann ved navn Ove får vi møte Ove som en ung mann i egne kapitler, fortalt med spenning og driv som selvstendige bi-fortellinger som kompletterer nåtids-fortellingen. I Britt-Marie var her får vi tilbakeblikk og informasjon i tilsynelatende mer tilfeldige sekvenser. Det er ikke noe stort problem. På ingen måte. Men jeg tenker at det kanskje kunne blitt enda bedre om det ble ryddet litt i noen av tilbakeblikkene. Jeg tenker at grep som å bytte fortellerperspektiv (fortid/nåtid) muligens kommer mer til sin rett om skillene i historien er klarere. Et par steder ble lesingen litt forstyrret av at ulike fortellerperspektiv gled litt over i hverandre. – Det var som sagt ikke noe stort problem, men det var en sånn ting jeg la merke til underveis.

Uansett, dette var en fin bok. Jeg slukte den. I lange partier glemte jeg alt som heter fortellerteknikk, komposisjon og språk og bare levede meg inn i handlingen. Da har forfatteren gjort mye bra.

Og til slutt vil jeg nevne en liten stor ting. Her vil nok mange være uenige (dem om det), men hva skal man egentlig si om en fyr som tar seg tid til å skrive noe poetisk om fotballklubben man lever- og lider med?

Takk!

 

 

Advertisements

From → Bøker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: