Skip to content

Bokomtale: Northug en familiehistorie

juli 28, 2015
Forfatter av boken, Sverre M. Nyrønning. FOTO: POPPE, CORNELIUS / NTB SCANPIX Kilde: NRK.no

Forfatter av boken, Sverre M. Nyrønning.
FOTO: POPPE, CORNELIUS / NTB SCANPIX
Kilde: NRK.no

Tittel: Northug en familiehistorie

Forfatter: Sverre M. Nyrønning
Forlag: Aschehoug

Hittil har jeg først og fremst skrevet omtaler av skjønnlitterære bøker. Denne sommeren ble imidlertid to dokumentarer puttet i feriekofferten. Begge ble plukket opp fra «gi-bort-bordet» på jobben. Den ene boka er langt på vei en ren underholdningsdokumentar med et aldri så lite innslag av kikker-faktor. En slags familiebiografi som i det alt overskyggende kretser rundt en av Norges mest medieomtalte personer de siste ni årene, Petter Northug jr.

Den andre, med tittelen «Ubudne gjester», er en bok om to NRK-journalister, som rett før jul i 2011 ble utsatt for et brutalt ran i sitt eget hjem på Risløkka i Oslo. Boka handler om ranet, ofrene, men etter hvert også om ranerne og deres motiver og historie.

Å lese bøkene etter hverandre, Northug -En familiehistorie først, Ubudne gjester sist, gir en sterk følelse av kontrast. Etter å ha lagt fra meg Northug og deretter lest første kapittel av sistnevnte bok, hvor ransofrenes opplevelser, dødsangst og frykt blir beskrevet i usminket detalj, sitter jeg med en umiddelbar følelse av at noe er galt med oss nordmenn og den frie presse vi holder oss med. Noe er i hvert fall temmelig skjevt i det nyhetsbildet vi «klikker» på. Jeg tenker det kan være grunn til å spørre om antall klikk er en uegnet metode for å styre den sjette statsmakts dagsorden.

En ung skiløper er kilde til et overflødighetshorn av avisoppslag – og klikk. Fordi han er god i den idretten som skaper størst nasjonalfølelse i oss nordmenn. Fordi hans måte å vinne konkurranser på ofte er av det dramatiske slaget – og fordi han fra første spurtseier har fremstått som storkjefta, «unorsk» og provoserende i stilen. Han begeistrer, irriterer, frustrerer og erter. Han skaper et enormt engasjement, også utover Norges grenser. Idrettsmann og underholdningsartist. En skiløpernes Zlatan eller Muhamed Ali, kanskje? Likevel. Når alt kommer til alt, er vel det også det hele?

På den andre siden står unge menn som kommer til Norge fra fjerntliggende land. De anser oss nordmenn for å være så rike at vi fortjener å bli ranet. Vanlige menn og kvinner som ikke har gjort annet galt enn å vokse opp, bo og arbeide i et godt organisert og relativt rettferdig samfunn, blir utsatt for brutalitet og traumer. Fordi de i utenforståendes øyne har det for bra.

De to NRK-journalistene som ble ranet hjemme på Risløkka fikk omtale. Og de er ressurssterke nok til å etterpå utgi sine opplevelser i bokform. Allikevel må jeg innrømme at jeg på forhånd har hørt og lest – og ikke minst husker – langt mer om en Audi som krasjet i et autovern, uten andre skader enn bulker i bilen og en kraftig ripe i førerens image som sunn og seriøs idrettsmann. Sant å si husket jeg ikke dette ranet spesifikt. Det aner meg at det ikke bare handler om mitt minne og fokus, men at det kanskje også bunner i at det er sagt og skrevet langt mer om Petter Northugs fyllekjøring? Jeg må faktisk grave litt for å finne frem til omtalen i mediene. Når jeg googler ran Risløkka 2011 dukker det ingen ting opp fra denne hendelsen på de første sidene til søkemotoren. Etter hvert finner jeg ut at NRK-kjendiser og det faktum at de var nakne da de ble ranet, er bedre søkebegrep … Et søk på Northug promille gir derimot en rekke relevante treff fra både nasjonale og svenske aviser.

Det jeg forsøker å formidle er at kontrastene i de to bøkene gir en følelse av dekadens. At vi – at jeg – alt for ofte gir for mye fokus til uvesentlige ting. De store spørsmålene og ubehagelige temaene må vike for enda en overskrift om Petter Northug, Marit Bjørgen, Martin Ødegård, eller helst folk som mener noe om dem.

Det bør kanskje også nevnes at bøkene leses, og blogginnlegget skrives, på en solvarm balkong om bord i et cruiseskip i Middelhavet, med utsikt til knallblå himmel og like blått hav. Se ikke bort fra at det bakteppet bidrar til følelsen av å tilhøre en nasjon som et stykke på vei lever i en fantasiboble.

Flere ganger om dagen får lugaren vår besøk av en tjener som kaller meg sir og rer sengene både opp og deretter ned. Det største dilemmaet om bord er at junior vil sove litt lenge og dermed skaper en smule surr i betjeningens ryddeplan. I går ble lugaren bare oppredd én gang.

I restaurantene står «your waiter for the evening» klar til å betjene våre matønsker. Mat, kaker og drikke er det for øvrig mer enn nok av om bord. Vår utfordring er å finne et tidspunkt å spise som passer med show, bading og underholdning. Uansett når vi måtte finne det for godt, er det allikevel mat ett eller annet sted på båten. Alt er betalt, det er bare å strekke ut hånda og forsyne seg. Det er på grensen til det helseskadelige. Det er Halloween for voksne.

I byene som båten besøker går vi flere ganger forbi romfolk, uteliggere og mennesker med godt synlige handicap, som alle forgjeves ber om en slant i koppen sin. Forgjeves, fordi vi har råd til å omsvøpe oss med teorier om at «det å gi penger på den måten er ikke den rette måten å gjøre det på. Vi hjelper dem best på andre måter. Handicappede skal ikke behøve å være på utstilling. Dette er jo, tross alt, EU.» Samvittigheten min murrer i bakhodet og forsøker å fortelle meg at man nok ikke har råd til slike argumenter når man har to deformerte bein og tigger til livets opphold i drepende solvarme. Men i dag forblir euroene i lomma. Vi skal jo smake på gelatoen litt lenger nede i gata. Tross alt. Det er jo ferie.

Det kan for øvrig også nevnes at i den samme plaskedammen som vi leker i, drukner det tusenvis av båtflyktninger i forsøk på å nå Europa. For riktig å sette prikken over i’en: Skipet vi seiler med er av det gigantiske slaget, slipper helt sikkert ut en hel masse forurensende olje-eksos, og bærer til alt overmål navnet Norwegian Epic. Jo, følelsen av norsk middelklasse-dekadens er i høy grad tilstede under lesingen.

Men det var denne skiløperen da.

Foto: Henrik Sundgård / NTB scanpix Kilde: Dagbladet.no

«Northug» med undertittelen «En familiehistorie», starter med et smell. En bil krasjer i et autovern noen hundre meter fra adressen der Petter Northug jr. deler bolig med den yngre broren Tomas. Som alle med fungerende øyne eller ører i Norge og Sverige nå har fått med seg, er det Norges skistjerne nummer én som sitter bak rattet. Han er nok det jeg i andre sammenhenger ville kalt dritings. I hvert fall påvirket av alkohol, som det heter i litt finere og mer dempede termer. Han blir enig med passasjeren om at han skal stikke av. Blir deretter sporet opp og hentet hjemme hos seg selv av politiet. Og så er Helvete løs.

Boka har flere gode deler. Den første delen opplever jeg som den beste. Petter Northugs foreldre, hans manager og i noe mindre grad hovedpersonen selv, forteller hvordan de opplevde de påfølgende timene og dagene. Et personlig drama med sterke følelser for alle de involverte. Jeg vet ikke om det er kikkeren i meg, men jeg synes det er interessant å komme på baksiden av historier jeg har lest om i media. Ikke sjelden gir det et helt annet inntrykk enn det jeg sitter igjen med fra de store overskriftene. Så også denne gangen. Det er, tross all oppmerksomhet rundt sønnens skigåing, en temmelig vanlig norsk bygdefamilie som for noen dager og uker får teppet dratt vekk fra under beina. Akkompagnert av journalister på døra, nyhets-helikopter over huset og biler som følger etter dem.

Dokumentarbokas store fordel er at den kan gi plass – og ikke minst ta seg tid – til å vise flere aspekter enn bare det umiddelbare. Det er ikke et spørsmål om å være først ute med nyheten, eller å si noe ofte nok, kort nok og dramatisk nok til å lokke leseren tilbake til nettsiden. Det er ikke et spørsmål om antall klikk. Dermed får nyansene større plass. Den det gjelder får fortalt grundigere om sine opplevelser. Det er rom for refleksjoner.

Northug -En familiehistorie er i så måte et godt supplement til alt som er sagt og skrevet om Petter Northug og hans fyllekjøring. Boka gir et inntrykk av familiekårene som skiløperen kommer fra, og de mange ulike elementene, enkeltpersonene og treningsmiljøene som har bidratt til hans skikarriere. I tillegg får vi også et innblikk i noen av de mange konfliktene og problemstillingene som har eksistert mellom Northugene og Norges Skiforbund.

Kapittelet som beskriver Petter Northugs tyngste løp, seieren på 15-kilometer individuell start i VM i Val di Fiemme, er sportsprosa på sitt beste. Her formelig føler jeg hvordan skiløperen hiver etter pusten og presser kroppen til det ytterste i jakten på de små avgjørende sekundene.

Personlig liker jeg også kapitlene som omhandler Northugs forfedre på gården. Ikke fordi disses gener et par generasjoner senere resulterer i tre gutter som er formidable til å skli fort på glassfiberski i preparerte spor. Tvert imot. Bortsett fra at de faktiske forholdene er som de er, opplever jeg den koblingen som en smule søkende. OK, det var sterke personligheter og hardt gårdsarbeid for den forutgående slekt, men å koble det opp mot Petter Northugs treningsdisiplin og suksess tenker jeg at mangler litt fundament.

Eller … både ja og nei. Hardt arbeid er hardt arbeid. For en som har anlegg for å drive idrett er det helt sikkert et stort pluss å vokse opp i en gårdstradisjon hvor man fra man er liten må lære arbeidsdisiplin, uten å ha tilgang til mange kompiser og byenes underholdningsmuligheter. Man kan sikkert finne paralleller fra tidligere slekter på gården. Men for et par-tre generasjoner tilbake, var oppofrelser og daglig fysisk slit snarere normen enn unntaket i store deler av samfunnet. I så måte opplever jeg ikke fortellingen om Northugene som veldig spesiell eller unik. Enten man drev gårdsarbeid, eller hadde lange arbeidsdager i en by, så var livet for mange et slit som krevde disiplin og utholdenhet. Sånn sett kunne det nesten like gjerne handlet om mitt eget opphav, som også hadde sine tunge tak, uten å bli «belønnet» med idrettsmeritter i inneværende slektsledd.

Derimot opplever jeg at Northugs slektshistorie står på egne bein og har sin egen verdi. Vi møter interessante mennesker hvor jeg aner personligheter som godt kunne vært verd egne fortellinger, helt uavhengig av fremtidige ski-mesterskap. Jeg skulle gjerne hørt mer. Men jeg ser det kanskje litt mer som fortellingen om et lite stykke trønderlag og Norge, enn at det ligger en slags suksessformel i bunnen.

Totalt sett opplever jeg bokas undertittel En familiehistorie som en smule misvisende. For dette fremstår ikke for meg først og fremst som fortellingen om Northugfamilien. Til det trekkes alt for mange tråder rundt skiløperen Petter Northug jr. Ja, vi møter i korte glimt hans forutgående slekt. Vi får vite litt om moren og litt om brødrene (først og fremst om brødrene som skiløpere – eller helst fremtidige skiløpere kanskje?). Men i all hovedsak synes det å dreie seg om faren John, Petter og forholdet dem imellom. Vi får vite litt om gårdbrukeren John, men det meste synes å kretse rundt Petters skikarriere. Moren May Iren, opplever jeg nærmest som statist i boka. Det fremholdes hvor viktig hun har vært som tilrettelegger av alt det som ikke direkte dreide seg om ski, særlig produksjon av sunn mat og syltetøy. Vi får vite noe om hennes opphav, hvordan hun traff John og hvordan hun opplevde å bli en del av familien. Men jeg opplever ikke at vi i særlig grad blir kjent med henne. Det samme gjelder brødrene. Tomas og Evens skikarrierer blir omtalt, men sammenlignet med Petter får vi også der et veldig beskjedent innblikk. Vi får vite mye om Petters treningsregime og ulike treningsmiljøer, Petter som en liten gutt som leker med ski på beina, Petter som storebror, Petter som mystisk og innesluttet, Petters konflikter med skiverdenen. Men lite blir sagt om de andre. Ut fra resultater i skiløypa og omtale i media, er dette naturlig. Men hvis målet virkelig var å skrive en familiehistorie, så har boka et temmelig snevert fokus.

Det spekuleres flere steder i om at det egentlige målet med boka var å gjenreise Petter Northug etter image-katastrofen, som fyllekjøringen hans åpenbart utgjorde. I så måte er det kanskje logisk at alt til syvende og sist knyttes opp mot Petter.

Kampanje: – Northug-bok er spinn av høy klasse

Dessverre har boka også en del andre svakheter. Noe er kanskje litt pirk fra min side, men andre ting opplever jeg som grunnleggende mangler. I sum blir svakhetene etter hvert så store og påfallende at det til slutt forstyrret lesingen. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at boka under veis mister litt troverdighet. Dermed mistet den i mine øyne også en del relevans i forhold til en del av temaene den tar opp.

La meg ta det enkleste først. Jeg opplever at teksten mangler skikkelig redigering. Forfatteren er tidligere journalist og redaksjonssjef i NRK, har siden 2002 drevet Communicatio Forlag og har gitt ut flere bøker, deriblant medvirket i Nils Arne Æggens suksessbok «Godfoten» (en bok jeg for øvrig ikke har lest og dermed ikke kan sammenligne med). Uavhengig av bokas innhold, skulle man mene at forutsetningene for god regi skulle være de beste. Allikevel savner jeg ganske tidlig en redaktør. I direkte sammenligning med «Ubudne gjester», boka jeg nevnte ovenfor, er forskjellen i struktur, dramaturgi og språk påfallende.

Det er et utrykk fra amerikanske rettsaker som oversatt sier noe sånt som at en advokat som representerer seg selv har en tosk til advokat. Underforstått, det er vanskelig å vurdere seg selv objektivt. Mon tro om det også gjelder forfattere og redaktører?

Det litt pussige ved bokutgivelser er at redaktøren ikke er så lett å finne. Ser man en film vet man umiddelbart hvem som har regien. Steven Spielberg har blitt superkjendis som regissør, mens de som skrev manuset ofte blir glemt (hvem skrev for eksempel manus til E.T.?) Å sammenligne med bøker er ikke helt overførbart, fordi forfatteren unektelig må gjøre den grunnleggende regien selv. Men redaktøren har en sentral rolle allikevel. Først og fremst lurer jeg på hvordan ting fungerer. Har Nyrønning vært sin egen redaktør? Eller er det noen andre som har vært litt for slappe i klypa? Nå har jeg riktig nok et snev av det man i gamle dager kalte ordblindhet, så det kan jo være det som er årsaken, men jeg finner bare ut hvem som står for layout på omslaget, hvor boka er trykket, men altså ikke hvem som er redaktøren.

Noe av det som forstyrrer er at forfatteren ofte bruker svært lange setninger med alt for mange innskutte ledd. Et syndrom han for øvrig deler med undertegnede, men ja, det er lettere å vurdere andre enn seg selv.

Setningene hans minner meg til tider litt om tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. I den første delen av hennes karriere som partileder i Arbeiderpartiet led hun sterkt i debatter, fordi hun ville si for mye i hver setning. Hennes innskutte bisetninger ble berømte. Konsekvensen ble at hun mistet lytteren. Jeg ser ikke bort fra at hun tapte et valg på manglende evne til å forme korte, slagkraftige replikker (en evne hun senere skulle utvikle). Den samme opplevelsen har jeg altså med Nyrønning. Det ser ut som han vil si alt for mye med hver setning. Jeg savner rett og slett evnen til å sette punktum.

Det andre er at dramaturgien i fortellingen kunne vært bedre. Boka oppleves som springende. Tema hopper og spretter fra det ene tilbake til det andre, uten at jeg ser en tydelig rød tråd i oppbyggingen. En konsekvens av dette er at de samme historiene og de samme poengene blir brukt flere ganger. Det er kanskje naturlig når temaene veksler? En forfatter jobber gjerne over mange måneder og har derfor lett for å glemme detaljene i hvert kapittel. Som leser irriterer det allikevel med alle gjentakelsene. Kort fortalt. Hvor er redaktøren?

A pro pos gjentakelser. I boka igjennom er det særlig ett utrykk som går igjen alt for ofte: Skikongen. Ja, da. Petter Northug fortjener den tittelen. Meritter og medaljer taler for seg. I Northugs samtid kommer jeg bare på sveitsiske Dario Cologna, som med sine tre sammenlagttitler i verdenscupen og like mange Tour de Ski seire, kan måle seg hva gjelder nivå og prestasjoner over tid. Men når man kommer til de store mesterskapene, OL og VM, blekner også hans fire gull og to sølv sammenlignet med Northugs enorme medaljefangst. «Kæm e kongen?» jo, det er ingen tvil. Historisk sett er det nok bare en håndfull kvinner og ditto herrer som kan måle seg. Så ja, Petter Northug er skikonge så god som noen andre har vært før ham. Allikevel. Det holder å si det et par ganger, gjør det ikke?

https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Petter_Northug_p%C3%A5_Royal_Palace_Sprint_i_Stockholm_2013.jpg

Skikonge (foto Frankie Fouganthin. Kilde Wikimedia Commons)

Når forfatteren gjennomgående omtaler hovedobjektet for boka som skikongen, den fremtidige skikongen, den for øyeblikket falne skikongen … skikongen hit, skikongen dit … mister han etter mitt syn objektivitet. Skikonge- eller dronning, er tross alt ingen yrkestittel. Det er ingen offentlig utnevnelse av typen engelsk Sir. Det er heller ingen meritt man kan vinne. Det er en subjektiv vurdering. Riktig nok basert på håndfaste meritter, særlig vunnet i internasjonale mesterskap, men det er og blir en hyllest. Min opplevelse er at det både språklig (på grunn av alle gjentakelsene) og innholdsmessig blir påfallende og forstyrrende. Det er vanskelig å gjennomgående hylle den man skriver om og samtidig bevare en troverdig avstand og objektivitet når man kommer til de kontroversielle temaene.

Boka oppleves også langt på vei som en hyllest til trøndersk og midtnorsk kultur og skimiljø. At trønderlags betydelige bidrag til norsk kultur- og idrettsarv blir fremhevet av en forfatter fra Trondhjem som skriver om en trøndersk idrettsprofil og hans familie, er vel godt innafor det man må forvente? Man skal lytte til selvskryt, er det noen som sier. Den kommer som regel fra hjertet. Man har heller ikke noen som helst grunn til å stå med lua i hånda i trønderlag. – En egenskap jeg for øvrig heller ikke umiddelbart forbinder med de trøndere jeg kjenner.

Den fortjente hyllesten får etter hvert allikevel en aldri så liten bismak (litt usikker på hvordan bier smaker, men noe sånt). Jeg vet ikke om det er intensjonen, men jeg opplever at det underveis kommer en del småstikk mot andre miljøer, som for meg virker unødvendige. Det blir etter hvert også litt påfallende at trøndersk kompetanse så sterkt fremheves, mens personer og miljøer utenfor Midt-Norge enten ikke nevnes med et ord, eller blir gjenstand for kritiske stikk. Unntakene synes å være når noen utenfor trønderlag, være seg svensker eller sågar en herre fra Røa på Oslo Vest, sier noe positivt om trønderlag eller Northug. Om man bare leser denne boka, får man nesten inntrykk av at alt som finnes av skimiljøer utenfor trønderlag knapt innehar kompetanse eller profiler verdt å nevne og at de som allikevel er verdt å nevne er det fordi de har noe med trønderlag å gjøre.

Det blir sågar fremhevet et sitat fra en svensk forfatter som sier at det ikke er Norge som vinner alle disse ski-gullene, men trønderlag.  Ja, altså. For all del. Hatten av. Trøndelagsfylkene har gjennom hele historien til den unge nasjonen, hatt en betydelig andel av kaka. Enten vi snakker om idrett eller kultur. Når Norge i flere år – og ditto påfølgende ski-mesterskap – er velsignet med to så ekstremt suksessfylte profiler fra Midt-Norge som Northug og Marit Bjørgen og i tillegg har en del andre medaljevinnere fra samme region, så kan man selvsagt se det slik at det er de to trøndelagsfylkene og ikke Norge som utgjør «skinasjonen». Men når jeg husker litt tilbake, tror jeg ikke det ville falt noen inn å tenke på samme måte da nasjonens edleste medaljefangst i hovedsak ble sanket inn av profiler som Bjørn Dæhlie, Thomas Alsgård og Bente Skari. Jeg kan rett og slett ikke se for meg at noen ved sine fulle fem den gang ville sagt noe sånt som at det er det sentrale østlandsområdet, ikke Norge, som vinner alle gullene. Så, trøndersk suksesshistorie, ja, bra. Men hvorfor dette behovet for å stikke mot andre miljøer?

En skiløper utenfor trønderlag som nevnes noen ganger i boka, er Martin Johnsrud Sundby. Først trekker forfatteren frem at han i kampens hete omtalte Petter Northug som feig, etter et NM-løp hvor sistnevnte nektet å dra en meter, som om det var snakk om et VM-løp. Som så mange andre løpere før ham, irriterte denne holdningen Sundby, som etter målgang gav utrykk for at man i et NM godt kunne by litt mer på seg selv og være med på å lage litt mer underholdning underveis, enn bare å vente på en spurt (slikt skal man tydeligvis ikke si for mye av).

Men det som først og fremst blir fremhevet fra Sundby, er et sitat om at det var da han kom til Meråker som 19-åring at han forstod hva som skulle til for å lykkes på toppnivå. Sitatet nevnes to ganger.

En slik uttalelse, fra en som har vunnet ni NM-gull, Tour de Ski to ganger og Verdenscupen totalt tilsvarende to ganger, er det åpenbart grunn til å lytte til. De to årene i trønderlag har tydelig satt positive spor, noe Sundby selv fremholder sterkt. Etter å ha hørt intervjuer med Sundby i andre sammenhenger, tenker jeg allikevel det blir litt for enkelt å tilskrive hans suksess ene og alene til disse to årene. Når det skrives i en sammenheng hvor Petter Northugs foreldre, oppvekst og flere ulike skiklubber og mentorer blir fremhevet, tenker jeg at man godt kunne kostet på seg å nevne at Martin Johnsrud Sundby også har hatt foreldre med ski på beina og vært medlem av treningsmiljøer andre steder enn i trønderlag. Jeg har ingen forutsetninger for å slå fast det ene eller det andre om Sundby, men ut fra det jeg har hørt ham trekke frem, kan det for meg virke som at det også er andre faktorer enn miljøet i Meråker som har hatt betydning.

Skal man skrive om Petter Northug, kommer man knapt unna kontroversene. Mange av konfliktene blir da også belyst. Jeg må innrømme at jeg til tider forstår en del av frustrasjonen, irritasjonen og dels indignasjonen over hendelser som blir beskrevet. Slik det er fortalt, er det lett å ta parti med en gutt i 20-årene som må stå skolerett foran hele skilandslaget, både herrene og damene, og svare på spørsmål om sitt eget bidrag på treninger og sin egen sykmelding. På hvilket annet arbeidssted ville det vært akseptert å ta opp denne type spørsmål i plenum? Om disse episodene er tilfelle, tenker jeg at det sier mye om menneskekunnskap og lederkompetanse. Slå sammen et par av disse hendelsene, så kan jeg godt forstå at den det gjelder sier at dette miljøet ikke er motiverende. Hvis min avdelingsleder hadde forsøkt noe lignende, kunne det fort ligget en oppsigelse på pulten hans.

Forfatterens forhold til konfliktene blir for meg allikevel bokas akilleshæl. Jeg synes det begynner relativt greit. Han tar dokumentaristens form og lar de ulike involverte fortelle sin historie. I den formen kan man manøvrere relativt uproblematisk. Det tar imidlertid ikke lang tid før forfatterens egen stemme blir stadig mer tydelig. Dokumentaristen slipper taket og erstattes av en kommentator som dels skriver biografi og dels virker å påta seg en slags rolle som både advokat og dommer. Etter hvert oppleves ordvalg, vinkling, fokus og fortellerstemme så ensidig at objektiviteten slites i stykker.

Det er flere forhold som etter hvert blir påfallende, men jeg kan begynne med å nevne at teksten føles bortimot fri for kritiske spørsmål til bokas hovedpersoner. La meg da forte meg å si at det i mine øyne er stor forskjell på å kritisere og å stille kritiske spørsmål. Kritisere gjør forfatteren nok av. Ikke Northugfamilien eller deres nærmeste krets (i nevneverdig grad), men pressen og særlig Norges Skiforbund er gjenstand for ganske grov karakteristikk. Et kritisk spørsmål, krever imidlertid at den det gjelder får en viss mulighet til å reflektere og svare. Hvis et kritisk spørsmål i slutenden oppfattes som kritikk, så handler det først og fremst om svaret – ikke om spørsmålet. Det er dessuten gjerne gjennom svar på de vanskelige spørsmålene man virkelig får et innblikk i hvordan mennesker tenker. Når man portretterer den mest omtalte og kontroversielle skiløperen Norge har hatt, og trekker frem konfliktene han har vært en del av, så er det vel et poeng i å få et innblikk i hvordan folk som stod – og står – i konfliktene tenker?

I løpet av boka får jeg for ofte inntrykk av at det er Nyrønning selv som svarer. Det minner ikke helt lite om metoden en forsvarsadvokat bruker i sin sluttprosedyre. Man stiller spørsmål og gir svarene selv. Det er ikke alltid at det opplyser saken på beste måte. Man trenger som kjent noen på den andre siden.

Forfatteren bruker til tider ganske sterke karakteristikker på mennesker og miljøene han omtaler. Oppsummert vil jeg si at Norges Skiforbund gjennomgående karakteriseres som en selvforherligende, konservativ og konspiratorisk organisasjon. Altså, for alt jeg vet kan det jo hende at han er inne på noe. Men slik ordbruk må man i anstendighetens navn rettferdiggjøre. Aller helst bør man la dem som blir utsatt for slik kritikk få mulighet til å komme til orde med sin side av saken.

Et eksempel fra boka:

Den 18. juni 2014 blir Tore Øverbø valgt til ny toppidrettssjef i Olympiatoppen for en periode på fire år, etter å ha vert konstituert i stillingen i knapt et år, og i et tiltredelsesintervju utrykker han at å styrke landslagsmodellen i norsk idrett er en viktig målsetting for ham. Petter Northugs utmarsj fra Norges Skiforbund til fordel for sitt eget enmanns privatlag sammen med COOP blir likevel det illustrerte hovedoppslaget på aftenposten.no. «Rart at Petter Northug valgte å gå ut av den beste prestasjonskulturen som finnes i den idretten i hele verden,» blir toppidrettssjefen sitert på. «Vårt mål er å utvikle landslagsmiljøene til å bli så gode at det ikke er noe godt alternativ å stå utenfor. Vi skal styrke landslagsmiljøene og sluse de beste utøverne inn der. Hvis utøvere ønsker å stå utenfor, er det også landslagenes problem.»

Den nye toppidrettssjefens undring over Petter Northugs beslutning om å tre ut av landslaget kan være et eksempel på manglende evne eller vilje til å analysere forhistorien som førte frem til bruddet sommeren 2013, med mindre utspillet skulle være koordinert med det åpenlyse presset fra skiforbundets ledelse [..]

Nyrønning legger med andre ord til grunn tre muligheter for toppidrettssjefens kommentar om Northug: Toppidrettssjefen er enten dum, uvillig, eller konspiratorisk. Jeg vet fint lite om toppidrettssjefen, langt mindre hans motiver for å si noe om Northug, men generelt kan jeg ganske enkelt komme på flere enn de tre alternativene for at et annet menneske måtte ha motsatt syn i en sak enn hva jeg selv har. En relativt vanlig årsak, er at folk rett og slett har det med å tenke- og konkludere ulikt, selv stilt overfor de samme fakta. Det er vel, tross alt, en grunn til at det finnes ulike politiske partier? Folk er rett og slett ikke like.

Det er dessuten et poeng at man av og til representerer ulike interesser. Som lederen for min gamle fotballklubb en gang sa til meg, da den lille klubbens store stjerne ble lokket av tilbud fra henholdsvis Lillestrøm og Vålerenga: «Jo, det er klart det vil være en stor mulighet for han, men jeg er valgt til leder her og da er min jobb å bruke de argumentene vi har for at han skal ønske å fortsette hos oss.»

For meg fremstår det som temmelig absurd å bruke denne typen skyts mot en idrettsleder, hvis «forbrytelse» er å gi offentlig utrykk for tanker om en mye omtalt idrettspolitisk sak som gjelder hans egen organisasjon. At han mangler evne eller vilje til å analysere fakta (dum eller uvillig), eller at han er koordinert med skiforbundet (konspiratorisk)? Kun ut fra sitatet i boka, vil jeg for egen del nesten gå til motsatt konklusjon. Toppidrettssjefen sier at han vil styrke landslagene, slik at de beste ikke ønsker å stå utenfor. I mine ører virker det umiddelbart som en ganske offensiv og naturlig holdning for en leder. De beste forsvinner fra oss. Ja vel, da må vi bli bedre. Hva skulle han ellers sagt? Landslagene bør innrette seg mot de nest beste?

En forfatter som finner det for godt å skrive bok om Petter Northug, kan vel neppe holde det mot toppidrettssjefen at han også har en mening? Uansett, poenget mitt var for så vidt ikke om jeg var enig eller uenig i toppidrettssjefens uttalelse, men at forfatteren synes å hele tiden bevege seg i det samme mønsteret, hvor det brukes sterke ord om de som måtte stå på den andre siden av konfliktene med Northug, uten at de samme aktørene får komme til ordet. I sum opplever jeg det som temmelig ubalansert.

Jeg lar et nytt sitat fra boka stå som eksempel på hvordan forfatteren ordlegger seg, især om Norges Skiforbund.

[..] for nå befinner vi oss i den kyniske maktkampens malstrøm. Skiforbundets prinsipprytteri som den hvite ridder som bare vil skiidretten godt, støter sammen med COOPs erfaringsbaserte strategiske og kommersielle tenkning, paret med ønsket om å fremstå som en fremtidsrettet og potent organisasjon. Prinsippryttere kan fort sprenge hesten eller falle ut av sadelen, mens en fundert forretningsidé som omfatter kapitalisering av investeringer i et lengre tidsperspektiv, er basert på tålmodig og målrettet arbeid.

Forfatteren omtaler konflikten mellom Skiforbundet på den ene siden, og COOP på den andre. Det må han nødvendigvis gjøre. Konkludere og velge side i konflikten må han også gjerne gjøre. Det jeg imidlertid opplever som problematisk er to forhold. Det ene er at han ikke i særlig grad slipper til noen av aktørene, men i hovedsak bruker egne ord for å beskrive konflikten (Dvs. COOP får litt «taletid», men ikke egentlig særlig mye, de heller). Hvis forfatteren ikke bare skal bli nok en fyr som synser, tenker jeg at han burde belyst konflikten(e) langt bedre ved å gi de ulike partene mulighet til å selv presentere sitt syn og sine tanker med sine egne ord. Både skiforbundet og COOP har sine argumenter og sin bakgrunn. Det ville vært opplysende å høre dem, presentert på en saklig måte.

Det andre problemet er språkbruken. Jeg opplever sitatet over som ganske typisk. Skiforbundet blir omtalt som kyniske prinsippryttere som risikerer å sprenge hesten, mens COOP ønsker å være en potent organisasjon som angivelig bedriver erfaringsbasert, strategisk tenkning og tålmodig, målrettet arbeid. Det er nidviser mot kjærlighetsballader. Det virker ikke som det er særlig tvil om hva forfatteren ønsker at leseren skal mene om saken.

Jeg vil tro at de aller fleste som leder en idrettsorganisasjon i Norge mener at nettopp erfaring, strategisk tenkning og tålmodig, målrettet arbeid er ord som beskriver arbeidet i deres organisasjon. Uten å kjenne noen i Norges Skiforbund, kan jeg nok se for meg at en og annen der kunne funnet på å hevde det samme. Det skulle for så vidt ikke forundre meg om en og annen i det store nettet av frivillige organisasjoner i Norge kunne funnet på å bruke ord som kynisk om kommersielle aktører ala COOP, som «kapitaliserer» på verdien av de aller største stjernene, etter at de har blitt dyrket frem gjennom breddeorganisasjonene.

Foto: Anders Martinsen/Coop Kilde Wikimedia Commons

Foto: Anders Martinsen/Coop Kilde Wikimedia Commons

Når forfatteren gjennom vinkling og ordvalg så ensidig gir støtte til Petter Northugs side i de ulike konfliktene, uten å la andre sette ord på sitt syn, mister som sagt fortellingen en del verdi i mine øyne. Kort fortalt, jeg skulle gjerne hørt flere sider. Jeg skulle gjerne hørt hvordan andre aktører opplever konfliktene og hva de tenker.

En annen svakhet ved boka er at jeg ikke opplever at vi får noen dypere refleksjon rundt kontroversielle temaer. Nettopp kontroversene er jo mye av det som har skapt medieprofilen til Northug. Selv om forfatteren, sikkert med rette, er kritisk til konfliktfokuset i media, kan det ikke være noen tvil om at Northugs verdi som reklameobjekt for COOP – og Norges Skiforbund, ikke bare handler om medaljer.

Min opplevelse er at forfatteren behandler mange av stridstemaene overfladisk og på en måte hvor han går glipp av flere interessante vinklinger. Ett sted i boka sier han mer eller mindre rett ut at «folket» holder med Northug og de som ikke gjør det tilhører en liten krets i Oslo Vest – omtalt som Nikkersadelen – uten at det blir spesifisert i særlig grad hvem det skulle være.

Jeg humrer litt når han nevner de konservative holdningene i Ski-Norge, som blant annet førte til massiv motstand mot den såkalte Boklövstilen i hopp (V-stilen) og skøyting i langrennssporet. Jeg kan selv huske kritiske tv- intervjuer av Jan Boklöv og bekymrede foreldre som anmodet oss om å ikke skøyte, da det kunne føre til hofteskader. En noe mer relevant problemstilling den gang, var nok heller at vi ødela de oppkjørte skisporene (skøyting foregikk i starten med en ski i sporet og en på tvers av sporet), men det er allikevel en pussighet hvordan noen fant på at denne nye greia nok var helseskadelig for de små.

Kan så motstanden mot Northugs mange utspill handle om den samme konservatismen? Vel, kanskje? Men samtidig husker jeg at motstanden mot V-stilen på ingen måte var utelukkende forankret i kretsen rundt Holmenkollen (Oslo Vest). En av de mest ihuga og livslange motstanderne mot nyskapningen var Alvdals store sønn, Kjell Aukrust, som gjentatte ganger harselerte med hemoridestilen i sin spalte Flåklypa Tidende. Aukrust levde riktig nok en betydelig del av sitt liv i Oslo Syd-Øst, men jeg tenker kanskje at han ikke regnes som del av den såkalte nikkersadelen (hva f. er egentlig det for uttrykk?), selv om nikkers muligens var gjengs vinterbekledning i Alvdal under hans oppvekst. Forresten husker jeg noen tegninger av både Reodor Felgen og Emanuel Desperados i det nå utskjelte klesplagg, så kanskje allikevel? Poenget mitt er at den konservatismen som beskrives, nok har dypere røtter i den norske folkesjela enn at det bare er en ski-elite-vestkant-Oslo-greie.

Hvis det var så enkelt at kritikken mot Northugs oppførsel bare dreide seg om surmuling fra Oslo Vest, ville vel neppe konfliktene hatt makt til å fylle spaltemeterne? Jeg kan forresten vagt huske at Ingebrigt Steen Jensen i sin tid tok Northug i forsvar. Men, han kommer jo fra Bærum, så han går sikkert ikke i nikkers (ok, nok sarkasme).

Som nevnt over har forfatteren først og fremst fokus på de trønderske miljøene. Greit nok, men i den sammenheng kunne jeg i hvert fall tenke meg noen betraktninger rundt Northugs væremåte opp mot det tradisjonelle trønderske. For en utenforstående (altså, en som ikke er fra Midt-Norge) virker det som Northug ikke bare er «unorsk», men at han kanskje først og fremst representerte et brudd med den staute, sindige trønder, som mange gjenkjenner i folk som Odvar Brå, Marit Bjørgen, Frode Estil og for den saks skyld håndballtrener Marit Breivik, for å nevne noen jeg mer eller mindre tilfeldig kommer på i farten.

Når Petter Northugs mange utspill mot sine konkurrenter kritiseres, kan det da umulig bare handle om surmagede svensker som ikke forstår hans underfundighet og glimt i øyet, eller konservatisme fra Norges Skiforund og Oslo vest?

Er det for eksempel gjengs i trønderske idrettsmiljøer at man skal behandle en fallen motstander med latterliggjøring? Hvordan ser Marit Bjørgen på det å håne motstanderne etter en seier? Gir det virkelig gjenklang i trønderlag? Hva tenker Petter Northugs tidligere «mentor» Frode Estil om å tråkke på dem som nettopp har fått sine drømmer knust og tapt sitt store mål? I det heletatt. Hva tenker familien Northug om at eldstesønnen i TV-ruta rakker ned på det som kanskje er en annen utøvers største øyeblikk – en medalje i et mesterskap? Når disse temaene har generert så mye oppmerksomhet gjennom så mange år, og vært en så betydelig del av Northugs image, blir det for meg en stor svakhet at boka ikke setter disse problemstillingene i et noe større perspektiv enn det alt for enkle «folket mot fiffen».

Forfatteren gjør flere steder et poeng av at Petter Northug endret fremferd til en mer ydmyk variant under OL i Sotsji. Bakgrunnen var at resultatene hans ikke ga grunn til å gjøre noe annet. Et forståelig poeng. Men, allikevel. Hvis man går inn i kjernen av dette. Hva er det han egentlig sier? At når man taper må man være ydmyk … men hvis man vinner er det greit å sparke?  Det er med andre ord bare greit å sparke den som ligger nede?

I de idrettene jeg bedrev som ung ble vi lært det motsatte. Innenfor visse grenser er det greit å yppe seg før og i konkurransen, men når kampen er over takker man motstanderen. Uansett. Det handler om alminnelig folkeskikk, men det er også i et større perspektiv en anerkjennelse av motstanderens betydning. Uten motstanderen har jeg ingen ting å strekke meg etter. Uten motstanderen er det ikke mulig å vinne.

Slik jeg personlig ser det, handler verdiene som bygges gjennom idrett og idrettens rollemodeller om hva slags mennesker vi vil skape og hva slags samfunn vi vil ha. Som leder i en liten barnegruppe i en lokal bydelsklubb på østkanten i Oslo, mener jeg bestemt at idretten er en betydelig samfunnsaktør i så måte. For å være litt svulstig, vil jeg si at hos oss skaper vi ikke først og fremst idrettsstjerner, vi bygger mennesker. Ok, jeg innrømmer gjerne at jeg av og til humrer av flere av Northugs pek og påfunn. Sladden før målgang på stafetten i Holmenkollen var vel neppe verre enn at Dæhlie gikk baklengs over mål? At Northug stilte med en drakt hvor det stod Nollthug på låret, lo jeg godt av. For meg dreier det seg altså ikke om for eller imot Northug, men snarere et spørsmål om hvor grensene skal og bør gå.

For eksempel kjente jeg at jeg ble irritert da Northug under sist NM rykket voldsomt fra Hans Christer Hollund i en bratt bakke, bare for å vente på ham på toppen, så han kunne gjøre det igjen før mål. Dobbelt-rykket var voldsomt imponerende og for en som liker Northugs eksplosive rykk er det naturligvis lett å la seg rive med. Samtidig opplevde jeg det at han ventet konkurrenten inn igjen som fullstendig respektløst overfor en motstander med klart dårligere forutsetninger. Jeg husker jeg der og da tenkte at det hadde vært kult om Hollund på toppen av bakken hadde stilt seg over Northugs ski og nektet å flytte seg. Uansett, det spiller kanskje ikke så stor rolle hva jeg tenker, men i bokas sammenheng lurer jeg nå på hvor annerledes det egentlig tenkes om slik oppførsel i trønderske idrettsmiljøer.

NRK: – Det var kanskje i overkant arrogant

Petter Northug lever kanskje i et lite vannglass med mye overdimensjonert mediestorm. Men verdiene han formidler gjennom tv-apparatene til de tusen hjem har også et større perspektiv. Et perspektiv som man i bokform kanskje kunne forvente at ble behandlet litt grundigere enn å påpeke at Petters mange sleivspark blir avsagt mens han smiler sitt underfundige «Mona Lisa-smil.»

Man kan jo spørre seg om hvordan vi nordmenn hadde oppfattet ham dersom han var født på den andre siden av grensen og det var våre beste utøvere som stadig måtte trekke ham frem til en spurtseier – og deretter bli utsatt for ydmykende kommentarer. Hovmod står for fall, heter det. Hvis dette også gjelder nasjoner, risikerer vi kanskje å få et slags svar i fremtiden?

En liten indikasjon fikk vi muligens under OL i Sotsji, da våre suverene langrennsdamer ble knust av Sverige i stafetten. Årsaken syntes åpenbar for alle som har hatt glassfiberski på beina, men da svenske Ida Ingemarsdotter prøvde seg med at det var opp til dem som stod oppå skiene, tente Heidi Weng. Den slags kommentarer skulle hun ikke ha.

Dagbladet: Irritert Heidi Weng

Sammenlignet med de mange rundsparkene Northug serverer, fremstår Ingemarsdotter sin kommentar som rimelig forsiktig. Men det falt allikevel ikke akkurat i god jord. Mon hva vi ville tenkt om en tilnærmet uslåelig svensk spurtkanon, som stadig langet ut mot nabolandet? På den andre siden kan man jo også leke med tanken om hvordan svenske tv-kommentatorer ville tatt imot et VM-gull i stafett hvor ankermannen foretok en liten sladd på målstreken. Kan man se for seg at den svenske løperen i så tilfelle ville blitt kalt en gris av sin landsmann? Jeg tillater meg å tvile.

En annen som i boka blir litt overfladisk behandlet når det kommer til kontroversene er pappa John. Han får ganske mye positiv plass og omtale (så langt jeg kan lese meg til, er det meste vel fortjent skryt av en forelder som spiller en helt avgjørende rolle for sønnenes idrettskarrierer). Ved et par anledninger blir det mer enn hintet om at hans væremåte og temperament kan påvirke omgivelsene. Petter Northugs manager, Are Sørum Langås, blir sitert på at han av og til opplever John som en villmann (han var derfor usikker på hvordan John ville reagere etter fyllekjøringen), uten at det blir sagt stort om hva han legger i det begrepet. Det blir også sagt at John i konfliktsituasjoner kan ta opp ting på en måte som får enkelte til å forlate rommet. Igjen skulle man kanskje ønsket seg en utdyping?

Det vi får vite er at John ikke mener å krenke noen. Han evner å si unnskyld og mye blir forklart (eller bortforklart?) ved at han har en utpreget rettferdighetssans. Men det kommer ingen fortellinger om hvordan han blir opplevd av dem han rammer med sin væremåte. – Bortsett fra at Ove Aunli ler av at han selv forlater smøreboden han deler med John, når sistnevnte drar i gang for mye. Jeg tolker allikevel noe av teksten dit hen, at ikke alle ler av Johns temperament. Som leser blir jeg sittende igjen med flere spørsmål enn svar.

I og med at pappa John blir fremholdt som en så betydelig aktør i Petters karriere, tenker jeg det kunne vært interessant om forfatteren pirket litt mer bort i det lille han nevnte. Hva gjør for eksempel Johns væremåte med samarbeidet med andre i ski-landslaget? Har John på noen måte bidratt til, eller påvirket konfliktene med skiforbundet? Hva med dem som føler det er best å forlate rommet? Hva tenker de? Det er klart det ligger et element av kikking i dette, men om man først skal skrive bok om familien Northug hvor konfliktene rundt Petter blir et tema – ja til og med gi utrykk for sympati og antipati i forhold til aktørene, kan man ikke bare si at pappa John kan være en villmann – og så mer eller mindre la det være med det.

Til sist vil jeg nevne at jeg er litt forundret over tidspunktet boka ble gitt ut på. En gang så jeg en plakat av Bjørn Dæhlie. Bildet på plakaten var ett av de mange målstupene, hvor skiløperen ble liggende utslått i snøen, noen centimetere på riktig side av den røde streken. Teksten på plakaten var (fritt etter hukommelsen) «Det gjør ingen ting om du går på trynet – bare du reiser deg igjen.»  Noe av det samme er Nyrønning også inne på i boka si. Da føles det litt rart at vi forlater Petter Northug sommeren 2014. Han danser bortover asfalten på rulleski. På vei mot Falun. På vei mot gjenreisingen.

Bjørn Dæhlie FOTO: GUNNAR LIER / SCANPIX Kilde: NRK.no

Bjørn Dæhlie FOTO: GUNNAR LIER / SCANPIX
Kilde: NRK.no

Spørsmålet er om ikke det som manglet i boka – Northugs triumf – er det som beskriver skiløperen og idrettsmannen aller best. Evnen til å reise seg. Evnen til å hente frem det beste, når det ser mørkest ut. Fire VM-guld. I Sverige. Hvorav det siste kom på den største, tyngste og lengste distansen, etter det som kanskje var spurtkongens mest vanvittige avslutning på et løp noensinne. Det føles som et vakuum at vi ikke følger Northug og familien hans opp mot det som i de fleste idrettsinteresserte øyne ble bekreftelsen på at skikongen var tilbake.

Samtidig ble den kommende sesongen en dobbelt triumf for familien Northug (som boka tross alt handler om), da den yngre broren Tomas vant sin første verdenscupseier og fulgte opp med finaleplass i VM-sprinten. At boka ikke tok seg tid til å følge linjen helt ut, føltes litt som den gang jeg så en tenniskamp fra Wimbledon og NRK avbrøt sendingen i det avgjørende gamet for å sende nyheter fra tekst-tv.

Kan boka anbefales? Vel, på godt og vondt har jeg nå begått mitt lengste blogginnlegg ever, over et tema jeg i bunn og grunn tenker er ganske uviktig. Da er det vel vanskelig å si noe annet enn at boka nødvendigvis må ha noe for seg?

Ellers skylder jeg å nevne at dette er intet mindre enn den andre boka jeg leser om Northug. Det har blitt en stund siden den første, men slik jeg erindrer det, vil jeg kanskje heller anbefale «Gull og grønne svensker», ført i pennen av Vi-Menns Thorkild Gundersen. Den handler om Petter Northugs VM i Oslo i 2011. Jeg opplevde nok den som noe mer velskreven og mer underholdende.

Gull og grønne svensker

*puh*

Advertisements

From → Bøker

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: