Skip to content

Bokomtale: Zweet

september 5, 2015

Tittel:Zweet
Forfatter: Marit Kaldhol
Forlag: Samlaget

Det er fristende å spille på navnet og kalle den en søt liten sak. Til roman å være, er boka kortfattet, relativt lettlest og forbilledlig enkel i språk og oppbygning. På mange måter vil jeg også kalle den hjertevarm. Samtidig er det en ganske brutal historie.

Den lille boka på snaue 200 sider ble slukt i et aldri så lite jafs på forsommeren. Inntrykket er at den vil passe godt for ungdomsskoleelever som ønsker (eller bør) lese nynorsk tekst. For ja, den er på nynorsk. Selv om det aldri var mitt sterkeste fag på skolen, opplever jeg det på ingen måte som noe problem. Tvert imot ville det kanskje vært en fordel hvis aktuell nynorsk ungdomslitteratur var en større del av undervisningen den gang da. – Så fikk jeg sagt det også.

Alarmen kimer og skolen blir invadert av terrorister med masker og hvite frakker. Elevene blir bortført og kjørt vekk i busser, men Lill Miriam, en jente litt utenom det vanlige, har kommet seg unna. Hun har lurt dem. Låst seg inne på loftet. Hun er urolig, men finner frem pc-en sin. Bakgrunnsbildet av en honningbie roer henne. Det er en skapning som gir liv. For henne er det også en skapning som gir mening og ro i livet. Gjennom et vindu i loftstaket kan hun se hvordan skolegården tømmes. Når også helikopteret slutter å kretse over skolen, blir alt stille. Veldig stille.

På skolen går Lill Miriam under kallenavnet «syndromet». Hun er en av dem som helst søker sitt eget selskap og holder seg for seg selv, og som samtidig holdes utenfor av de andre. En gang ble hun også holdt nede. Under vannet. Til hun nesten døde.

Gjennom stemmene til tre ulike ungdommer får vi en fortelling om å være annerledes, utenfor, bli sviktet, svikte og om det å høre til hos noen. Samtidig får vi den alt for virkelige historien om en alvorlig skygge som akkurat nå hviler over jorda. Biene er i ferd med å forsvinne. Hvis vi ikke finner en løsning på problemet, forsvinner kanskje vi mennesker med dem. Fortellingen er fiksjon, men temaene boka tar opp er i høyeste grad virkelighet.

Gjennom de tre ungdommene får vi et kort, men effektivt innblikk i hvordan vi noen ganger møter mennesker som ikke er som de andre. I all hovedsak opplever jeg teksten som effektiv, sår, innimellom munter og … tja … bitter zweet, kanskje? Eller omvendt?

Jeg vil si at det var den første delen, Lill Miriams fortelling, som på mange måter var den beste. Når de to andre ungdommene får ordet, glipper det noe mer. Vi møter Susan, en jente som har vært med i en gjeng som både har mobbet og fryst ut Lill Miriam. Den tredje vi møter er Ruben. En gutt som på sin måte står et sted imellom. Han er også litt utenfor. Innvandrer og annerledes. Han er Lill Miriams venn, men samtidig fremstår han som sosialt sterkere enn henne, i det lille glimtet vi får.

Å se en situasjon og tre skjebner fra flere vinkler er virkningsfullt. I all hovedsak er det også godt gjennomført. Det er allikevel et par ting som ikke fungerer helt for meg. For eksempel opplever jeg at ungdommene har litt i overkant stor selvinnsikt for alderen. Når Susan reflekterer over sin rolle i mobbe-gjengen og sitt forhold til Lill Miriam, fremstår hun som en slags underlig krysning mellom en enkel, umoden, pubertal tenåringsjente – og en gammel, reflektert dame.

Selvsagt kan unge mennesker fylles med anger og innsikt, men min opplevelse er at noen av ordene og refleksjonene tilhører en godt voksen forfatter, ikke en ung, søkende jente. Jeg får flere steder en følelse av at forfatteren formaner sin unge målgruppe og det føles som om hun ikke helt stoler på leserens evne til å selv komme frem til de «riktige» konklusjonene. Det kan hende at unge lesere opplever dette helt annerledes enn meg, men jeg tenker at der vi med fordel kunne blitt overlatt til våre egne tanker og konklusjoner, blir budskapet isteden overtydelig. Når man faller for fristelsen å fortelle leseren hva man skal og ikke skal mene, mister budskapet paradoksalt nok kraft. Alt i alt er det ingen stor sak, men et par steder kommer moralstemmen litt i veien for selve historien.

Uansett, dette var en viktig fortelling som på mange måter var forfriskende. En bok jeg gjerne anbefaler. Zweet.

Groskro, Tine Sundal og  Bjørn Veen har også blogget om boka.

 

Reklamer

From → Bøker

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: