Når en bok forandrer livet

Jeg ønsket meg en bok til jul – i 2017. To år senere har julegaven ført meg på innsiden av en av de verste kriminalsakene i Norge.

Bokomtale: Zweet

Det er fristende å spille på navnet og kalle den en søt liten sak. Til roman å være, er boka kortfattet, relativt lettlest og forbilledlig enkel i språk og oppbygning. På mange måter vil jeg også kalle den hjertevarm. Samtidig er det en ganske brutal historie.

Bokomtale: Northug en familiehistorie

Fortellingen om Petter Northug jr. og hans familie, er en lesevennlig, men likevel underlig hybrid av en idrettsdokumentar, underholdningsroman og forsvarsskrift. Boka sirkler rundt det famøse bilkrasjet og tiden frem mot oppreisningen i VM i Falun. Samtidig får vi innblikk i familiens bakgrunn og historie.

Bokomtale: Alt min sønn bør vite om verden

Det begynner å bli sånn passe offisielt nå. Svenske Fredrik Backman er for tiden min favorittforfatter. Mandag før påskeuka plukket jeg med meg Alt min sønn bør vite om verden, en bok som ble gitt ut i Sverige omtrent samtidig med suksessen En mann ved navn Ove, men som ikke har kommet til Norge før nå nylig.

Denne gangen fikk jeg også forfatterens signatur i boka. Han tok seg til og med bryet med å lage en liten tegning av «Raffe» til meg. Han fremstår i det hele tatt som en hyggelig fyr, Fredrik.

Bokomtale: Britt-Marie var her

Han har gjort det igjen. I Britt-Marie var her har Fredrik Backman skrevet en sår, varm, underholdende og god fortelling om et menneske som står litt på siden av det vanlige.

Forfatteren fikk enormt mye skryt for sin debutroman, En mann ved navn Ove, og det føles som om jeg gjentar det som er sagt før når jeg skal forsøke å beskrive forfatterens siste roman. Allikevel, det må sies. Fredrik Backman skriver svært engasjerende når han er på sitt beste. Og det er han i store deler av Britt-Marie var her.

Bokomtale: Kaoshjerte

En av høstens bøker, som nærmest per definisjon risikerer å drukne i mer profilerte utgivelser, er Kaoshjerte; Debutromanen til tenåringsmamma, kulturformidler og bokbloggerkollega Lise Forfang Grimnes. Jeg håper imidlertid at boka hennes blir godt synlig i bokhandlene, for hun har skrevet en sjarmerende og spennende ungdomsroman med sterke røtter i norsk fortellertradisjon.

Bokomtale: Mann går på bar

Jeg fikk lyst til å kjøpe en debutroman. Jeg var på OsloBokfestival og overvar flere foredrag som handlet om debutanter. Jeg har det siste året blitt kjent med en dame (bokbloggeren KNIRK) som kommer med sin debutroman nå i høst. Jeg har dessuten en drøm og ambisjon om at det en gang skal være jeg som står der og er debutant (hvor nå der måtte være). Jeg er med andre ord litt interessert i hvordan det er å være bokdebutant for tiden.

Bokomtale: Mormor hilser og sier unnskyld

Da jeg tidligere i år så en reklameplakat for som fortalte at Cappelen Damm var ute med Fredrik Backmans siste roman, la jeg alle andre leseplaner til side og stormet til bokhandelen. Backmans debutroman, En mann ved navn Ove, var muligens den beste leseropplevelsen i 2013 for min del og forventningene var spent rimelig høyt.

Bokomtale: Det gylne kompasset

I forbindelse med at jeg gjør et forsøk på å skrive min egen bok, ble jeg anbefalt av “skrivelæreren” min å lese Det gylne kompasset. Jeg var ikke nevneverdig imponert over filmen, men det er jo ikke helt uvanlig at “boka er bedre” og da den allikevel befant seg på ett av barnerommene, hentet jeg den frem fra bokhylla og la mursteinen ned i pc-baggen.

Bokomtale: Barn 44

Siden Maria hadde bestemt seg for å dø, måtte katten hennes klare seg på egenhånd.

Slik starter en av de aller beste spenningsbøkene jeg har lest på lang tid. Jeg hadde ikke hørt om forfatteren og langt mindre hørt om boka før den lå på pulten min. En kollega gav meg en pocketbok som gjenytelse. Jeg hadde gitt han en bok jeg syntes var dårlig, for å høre hans mening. Svaret var Barn 44. “Vi må legge fra oss tullet og gå over til skikkelige saker” kommenterte han tørt. Jeg var litt skeptisk. Hva slags tittel er Barn 44? Og så omslaget da? En togskinne, en mann med koffert, og noe som kanskje lignet blod i snøen? Jeg leste bakpå. “Vi er i Sovjet i 1953” … okay … skal jeg virkelig dit? Bak det grå og kjedelige jernteppet? Så åpnet jeg boka. Leste den første setningen. La boka fra meg igjen. Hele resten av arbeidsdagen hadde jeg bildet i hodet. Maria har bestemt seg for å dø. Katten må klare seg selv.